Når motivene roper på meg!

I dag ble en slik dag. Når det tar helt av. Gikk først ut på isen uten noe annet en et skrujern for å sjekke tykkelsen. 7cm holder fint en mager fotograf. Jeg vandret videre ca 50m og tittet litt i sivet som stod der nedrimet i hvitt. Helt ubeskrivelig vakkert. Jeg gikk tilbake å hentet en liten paspartout jeg benytter meg av når jeg leter etter former og linjer. Den holder jeg opp og myser gjennom med ett øye. Hadde ikke tatt den opp for å forsøke en gang, så kjente jeg det. Nå skjer det! Helt plutselig begynner motivene å rope på meg. Slikt er så ubeskrivelig deilig! Jeg henter kamerasekken og pakker ut. Nå skriker det fra alle kanter. Det tyter ut motiver over alt. Bobler i isen, bølgende gress dekket med rim, det tidligere nevnte sivet, skogen rundt, himmelen med lyset etter solnedgangen. Hele verden er min! Ahhhh, nyyydelig.

Jeg ”våkner” ikke før jeg må ned på 16 sekunder, og rekker å kjenne at jeg er kald. Hyttenaboen Olav på noen og sytti kommer over isen. Han har sett meg jobbe her ute. Finner du noe, spør han. JA, svarer jeg. Ser du det fine hvite sivet som står i det bølgende gresset der, sier jeg. Det ser ut som ….. jeg finner ikke raskt nok det maleriske ordet jeg trenger før Olav tørt sier… rim. Så bryter vi ut i latter og han inviterer på middag. For så lenge som jeg har basket rundt her på isen må jeg vel være både kald og sulten.

Naturfotografens regler, #2

Sørg for alltid å ha så moderne og dyrt utstyr, at autofokusen henger med.

Ordtak

Har du ikke mat på bordet har du ett problem. Har du mat på bordet har du tusen problem.

Naturfotografens regler, #1

Sørg alltid for å ha et klart definert blikkfang i motivet ditt, og rydd rundt det så det kommer tydelig fram. Fjern alt rot!

Tid

Om du lager en geologisk tidsskala med en millimeter for hvert år siden jorda ble til, vil den bli ca 460 mil lang. Røffelig avstanden New York - Galdhøpiggen.

Moskusen på Dovre er vårt eldste dyr. Dens forfedre gikk og beitet side om side med mammut. Det var ca 1,8 millioner år siden. Eller knappe 2km bortenfor Galdhøpiggen.

Det moderne mennesket har eksistert tilsvarende 12-13 meter. En som feirer sin 30års dag kan juble over 3cm.

Er du ydmyk nok?

Jeg leste en gang et fint bilde på kunnskap, skrevet av filosof Arne Næss.

Tenk på kunnskap som lys. Et stearinlys som står i mørket. Lyset vil danne et kuleformet område som er opplyst. Dette er din kunnskap. Den kuleformede flata ut mot det svarte er det du skjønner at du ikke vet. Mørket utenfor er din uvitenhet. Ved å leve livet blir du klokere, din visdom øker. Snart har du kunnskap nok tilsvarende to stearinlys der i mørket. Men hva skjer parallelt med din læring? Det kuleformede rommet med lys øker, og det samme skjer da med flaten mot det mørke. Jo mer du lærer, jo mer vet du at du ikke kan.

Er du ydmyk nok til å godta det?

Hvem har rett?

Hvem har rett? Mennesket eller ikke mennesket? Vi har en intelligens langt over hva andre arter på jorden kan vise til. Vi utvikler både det ene og det andre. Vi foredler og forandrer jordens ressurser til det uante. En bil er ikke lenger veldig spesielt å se. Den blir ikke ofret en tanke. Men sett at du ved et trylleslag står i myrkanten med en steinøks. For enkelhets skyld skal du få med deg en bærepose fyrstikker og en GoreTex dress fra Bergans. Da er det ett og annet av forberedelser som må gjøres før du har en bil klar. Du må lage gummi og stål til å begynne med. Og så trenger du en del verktøy som må lages før du kan starte produksjonen av selve bilen. I mellomtiden skal du jo ha mat og varme – overleve – så det vil sikkert bli noen distraksjoner. Fordelen er at du slipper å dra på jobb. Og tenk hvilket fortrinn du har, som faktisk vet hvordan en bil skal være. Blir en smal sak for deg dette tenker jeg.

Hvor har vi egentlig brakt oss selv? Er kanskje instinktet likevel sterkere enn intelligensen og fornuften, også hos oss tobeinte ”tenkende”? Har vi det bedre i dag, eller har vi det bare annerledes? Tekniske gjøremål er forenklet, vi er jo som sagt intelligente. Men summen av bekymringer er kanskje lik? Det er bare andre ting vi bekymrer oss for?

Evolusjonen har gjort rovfuglen til akkurat det den er. En spesialisert jeger med velutviklede våpen og skarpe sanser. Den gjør til en hver tid det som er best for den selv som individ. Dermed overlever den som er den beste jegeren og har den beste fysikken og jaktevnen. Vi trodde (og mange tro ennå) at mennesket som ”intelligent art” ikke er med i evolusjonens evige kvern. Men hva har vår art alltid gjort? Ikke det som er langsiktig smart for kloden som helhet. Vi har gjort det som er smart for oss selv. Som individ. Noen ganger er det smart av oss å gjøre ”flokk-ting” siden vi er et sosialt flokkdyr. Men, det er veldig unntaksvis vi gjør noe ut fra tanken om en større helhet.

Klimakrisen, finanskrisen, befolkningskrisen, det hele. Alt kan ledes tilbake til det faktum at vi tenker på oss selv. Den oppskrytte intelligensen vår strekker ikke en gang til for å se konsekvensene av vår egen arts adferd.

Bildet viser en tårnfalkunge som akkurat har forlatt reiret. Til og med før den har lært å fly er den fanget i menneskets verden. Jeg fant den sittende i en staurstabel under ei gammel høyløe i et naturreservat. Et lite område vi mennesker har vernet fra oss selv. Her prøver naturen å ta over igjen etter beste evne. Og vi som går tur her lar oss lure til å tro at alt fungerer. Vi har jo vernet denne flekken. Den er jo diger, en hel masse potensielle hyttetomter. Må være plass til mange dyr og fugler her. Mennesket kan jo godt leve en hel familie på under et mål tomt, kanskje i blokk. Da må pinadø tårnfalken og rødreven greie seg med flere kvadratkilometer myr og fjellskog. De får denne siden av elva, så tar vi den andre siden til hytter.