Studio Natura

Fast nature photography!

2012-01-15T21:11:00.001+01:00

Hi all! I have just posted a new entry in my blog on www.uskarp.no/blog. This blog at blogger is not updated any more. Please update your bookmark or RSS reader :). Thanks - see you at uskarp.no.

Fantastiske 2011!

2011-12-27T23:05:00.001+01:00

Kjære lesere!

Jeg har valgt å flytte bloggen til hjemmesiden min for å forsøke å samle meg på ett sted. Du er hjertlig velkommen til www.uskarp.no for å lese mitt siste innlegg om året 2011.

Ønsker du å følge meg videre kan du legge inn nettadressen selv i din RSS leser, eller klikke på denne http://uskarp.no/feed/rss/ så burde det ordne seg.

Mvh Lars Andreas Dybvik

Sommerskyer

2011-11-07T20:18:00.001+01:00

Tenk å bli enliten hvit sommersky. Seile videre og oppleve noe nytt. Skifte form ogforsvinne bak horisonten.

Den gamle bjørka er skapt rotfast. Kun en litenmeters bevegelsesfrihet når høstvindene presser henne fra side til side. I alleår har hun strukket seg etter de hvite skyene høyt der oppe på sommerhimmelen.Drømmen om et annet liv har tegnet lette sommerskyer i den værbitte barken.

Nå er nye generasjonerer uvitende på vei opp. Om ikke lengevil en usynlig hånd presse den gamle over ende. På hennes grav vilhvitveisen danse til fluesnapperens toner, mens små hvite sommerskyer seiler stilleforbi høyt over.

Hvor skal du, spurte hun..

2011-10-05T22:32:00.000+02:00

En liten jente med skolesekk på stoppet meg når jeg syklet hjem fra jobb en dag. Hun så på meg og smilte og spurte. Hvor skal du? Jeg skal hjem - svarte jeg og smilte tilbake. ”Å – bor du såå langt unna” svarte hun og gikk videre.

Enten var det et resonnement jeg ikke helt tok, eller så var det ikke vanskeligere enn at jeg så ut som jeg hadde syklet fra København på grunn av alle motbakkene hjem fra jobb. Hvem vet :)

Brutte livslinjer

2011-07-24T15:45:00.000+02:00

Jeg sitter foran TV`n med øynene fulle av tårer. Er det antallet drepte som gjør inntrykk? Nei jeg har da sett slike saker før, mange ganger, på samme skjermen. Jeg gråt ikke når New York ble terrorisert. Er det bildene av ødeleggelsene som gjør inntrykk? Nei, jeg har ikke en gang klump i halsen når jeg ser filmer fra kriger rundt i verden der hele byer som legges i grus. Hva i all verden er det nå da?

Naive, snille, trauste Norge er det. Mitt land, mitt folk. Mitt.. Nå..

Ingenting kan vare evig heter det. Mennesker kommer og går. Fjellkjeder oppstår og brytes ned. Stjerner fødes og dør. Jeg vet om en ting som kan vare evig. Medmenneskelighet og nestekjærlighet. Det kan du så i mennesker rundt deg. Det kan gro seg stort og friskt. Så kan de så det i andre igjen.

En jente som ble intervjuet på TV etter at hun kom seg velberget fra Utøya, sa det som det best kan sies: Når ett menneske kan spre så mye ondskap, tenk hvor mye kjærlighet alle vi andre kan spre.

Hurtigruta - noen sekunder

2011-06-22T22:14:00.000+02:00

For noen uker siden tok vi Hurtigruta fra Trondheim til Bergen. Jeg lekte meg med kamera fra dekk. Siden denne båtturen har blitt så popp nå, tenkte jeg at jeg skulle vise noen av mine inntrykk fra turen. En litt annen utgave enn det turistene får presentert i souvenirbutikken ombord. Dere som har fulgt meg her en stund, vet godt at jeg liker å leke med abstaksjoner. Se nøye på det første bildet, ser du profilen?

Når fjellene slår sprekker.

2011-04-22T17:56:00.005+02:00

Som et vitnesbyrd over den tidløse sannhet ligger blåfjell i mine drømmers landskap. Et konglomerat av evig historie. Det oppstod i dag, og er borte i morgen. I menneskelig tidsregning flyktig, likevel sannhet. Ingen visste om dets eksistens. En hvit flekk på kartet. Tenk, et helt jomfruelig fjell. Jeg var første menneske på jorden, i historien, som så fjellet. Jeg er en oppdager, 100 år etter Amundsen og Nansen. Og jeg trengte ikke gå lenger enn den siste isen på brønnvannet ved hytta. I mitt blåtimens mikrokosmos på noen millimeter tenker jeg; Hva er forskjellen på dette fjellet jeg nå har oppdaget, og de største og høyeste på vår jord? Skrell bort menneskets definisjoner som tid, sted, og størrelse. Gjelder ikke da de fine velutviklede, og nøye avstemte mekanismene som holder vår eksistens sammen, i både stort og smått? Og er kanskje både store og små sammenhenger i ferd med å krakelere? Slår verden sprekker under føttene på oss?

Sterk medisinering!

2011-03-20T15:15:00.002+01:00

Blant kommentarene til mine siste blogginnlegg har Dag Røttereng spøkt med at jeg er i ferd med å glemme medisineringen min. Jeg lo godt og lenge av den kommentaren. Men så begynte jeg å tenke litt. Og i grunnen har han veldig rett. Tilfellet er at jeg er i er kraftig avhengighetsforhold til medisiner. De er helt uunnværlige for meg. For at hodet skal holde seg noenlunde i vater, og at jeg skal fungere sosialt på jobb og i fritiden, har jeg ikke noe valg.

Det fine er at medisinen min er gratis, så jeg trenger ikke belaste trygdevesenet eller legevesenet eller andre vesen. Jeg greier meg rimelig godt på egen hånd. Medisineringen foregår i ujevne doser og med ujevne mellomrom. Drøyer det for lenge merker både jeg og mine nærmeste det ganske tydelig.

Men, så snart jeg får en velrettet dose igjen, stabiliserer det hele seg. Jeg trenger bare noe annet enn asfalt under føttene. At ekkoet av bylarmen avtar i hodet. At sansene begynner å jobbe igjen. Så snart jeg får litt vindsus å høre på. Se fjellbjørka vaie, eller granbaret bøye seg. Kanskje høre lyden av dønninger mot stein i fjæra. Ja da er jeg ganske straks grei å ha med å gjøre. Skulle jeg føle behov for sterkere doser, ja så tar jeg bare med kamera også.

Må ha det, bare må ha det..

Mvh Kong Vinter

2011-03-07T21:33:00.001+01:00

Hvordan kan jeg vite at en fugl ser slik ut?

Hvordan kan jeg vite at det finnes fugler i det hele tatt?

Hvordan kan jeg vite at alle fugler har et hjerte?

Og hvor i fuglen det sitter?

Nei ikke skyld på meg! Du kan takke deg selv når du krabber rundt på isen i to dager i strekk. Bare fokusert på å finne noe som ligner på noe. Det er ikke jeg som er gåten her. Det du det. Du som fotograf. Du som menneske. Det er du som er nært bristepunktet, og da snaker jeg ikke om på isen min..

Men det måtte en tulling til. For å respekterer meg som vinter. Som kald. Det er ikke så mange som gjør det lenger blant dere mennesker. Så om du ble glad over å finne noe du kunne kalle fugl, er det deg vel unt. Vi ses vel igjen om et halvt års tid?

Hvor stor plass tar du nå da?

2011-03-04T22:40:00.000+01:00

Tenk deg at du samler alle menneskene på hele jorda, og plasser dem sammen som om du skulle ta et stort gruppebilde av alle. Hele gjengen står tett sammen, skulder til skulder.Ville lille Norge være stort nok i areal til å huse hele forsamlingen?

Ja med god margin faktisk. Om man regner ca 5 stk per kvadratmeter vil for eksempel Drangedal kommune passe fint… Det ville blitt danseplass til alle om man tok i bruk hele Norge!

Hvor stor plass tar du?

2011-02-23T21:15:00.001+01:00

Alt og alle er bygget av atomer. Det er en etablert teori i dag. Et atom består av en kjerne, og rundt den svirrer elektronene. Billedlig kan man tenke en sol med planeter rundt, selv om det rent teknisk ikke er det samme. For å gjøre størrelsene her forståelige, i den grad det er mulig, er det utført noen fascinerende sammenligninger og regnestykker.

Om man ser for seg Peterskirka i Roma, vil et bittelite sandkorn på gulvet representere kjernen i et atom. Elektronene er fenomenalt mye mindre (tenk på sola og planetene). Det er en dramatisk avstand fra kjernen og ut til disse elektronene. I kirkesammenligningen vil avstanden tilsvare fra sandkornet på gulvet, til et elektron helt oppe i taket på den store domen. Da kan vi forstå at det er mye av ingenting der. Mye tomrom i hvert atom mellom elektroner og kjerne.

Tenk da at man pakker dette sammen så atomene blir kompakte. Ikke noe tomrom. Hvor stor plass vil da alle menneskene på jorda ta?

Ca som en sukkerbit…

Camilla Groth II

2011-02-17T11:06:00.001+01:00

Noen har gjemt hendene sine

i husets mørke rektangulære blikk.

Noen har gjemt knærne,

føttene, håret, øynene og tærne.

Bygningen har nok kropp til å gjemme oss alle

men den bølger likevel:

Hører du, det strømmer kjærlighet i rørene.

Noen synger.

Noen håper.

Noen slurper, roper.

Noen ler, og noen

gråter veggene ned.

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. Camilla har bidratt med en annen tekst før i bloggen, og hun ga uttrykk for at hun gjerne kunne skrive til ett bilde til. Så her presenteres et ikke naturrelatert bilde jeg sendte til Camilla Groth, og hennes respons på det. Camilla Groth er diktforfatter bosatt i Oslo. Hun har gitt ut en bok: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=1106&isbn=9788202293499.

Teller vi det som teller?

2011-02-05T20:40:00.002+01:00

Hvordan måler vi et folks velstand i dag? Hvordan måler vi et lands vekst? Hvordan måler vi et firmas suksess? Teller vi det som teller, eller teller det som er lett å telle?

Kan det være at lykke ikke er å ha alt du ønsker, men snarere å ønske det du har?

Jeg leste at lykke nå er kvantisert. Av et menneskes lykke representerer penger 10% av det totale. 50% er gode menneskelige relasjoner. Og, hele 40% er din egen holdning..

Å samtale med en skogsbekk

2011-01-09T20:04:00.001+01:00

På blodårevis kroker skogsbekken seg mellom granlegger, gjennom mose og myr. Sammen sine brødre pumper den liv ut til den syvende blåne. Der granborden står ujevn og takkete mot kveldshimmelen. Over åsene spiller vindens symfoniorkester i trekronene. Av og til tar den rottak med pauker og basuner helt ned i mørke. Andre dager gjør rødstrupen duett med en var fiolin. Gjennom det hele nynner skogsbekken sin sang. Evighetens vers kommer og går med årstidene. Lytter du til bekkesangen vil du høre. Klokskap? Svar? Det er opp til deg. Bare den som lytter, får hører. Bekken bærer tidens visdom.

En gang fulgte jeg bekken min inn i den kjølige granskogen. Rett som jeg kleiv over et smalt parti der den stupte ned mellom tykke grønne puter av mose, hørte jeg sangen. Opp fra mørket under mosen kom en fortelling om gamle blåe netter fra orremyrene. Det var ikke tvil i mitt sinn, det var lyder av fjerne buldrende orrerhaner jeg hørte fra bekken. Jeg ble stående å lytte. Kjente at noe inni meg smilte. Så gikk jeg videre.

Andre ganger kan jeg sette meg ned der bekken former sin lille del av Norge. Graver seg ustoppelig ned i hard stein. Som gjernest drøyer det litt før vi begynner å samtale. Jeg forteller bekken saker og ting jeg har på hjertet. Uten å snakke. Det er noe annet å snakke. Jeg sitter ikke i skauen og snakker høyt. Men jeg har like fullt en samtale med bekken. Den tar mine tanker med seg videre noen kulper lenger ned. Bearbeider dem noen runder der før de spres og forsvinner med strømmen. Og bekken gir meg innspill. Jeg ser løsninger. Jeg får påfyll ganske enkelt. Positivt påfyll.

Du burde forsøke å samtale med en skogsbekk du også. Det er helt gratis..

2010 i 14 bilder

2010-12-28T20:05:00.000+01:00

Jeg er ydmyk og takknemmelig over at så mange er inne å ser på bildene mine og leser det jeg skriver. I en hverdag der vi oversvømmes av bilder, er det ingen selvfølge å få oppmerksomhet, langt mindre kommentarer. Tusen takk til dere alle. Her følger en liten oppsummering av 2010 med noen bilder som ikke er publisert før – og helt frie for min hjemmesnekrede kvasifilosofi. Ønsker med dette alle fortsatt god jul og godt nytt år ☺.

En tur til Straumen i Nord-Trøndelag tidlig i januar. Der der dukket den ene naturfotografen etter den andre opp, og det ble bilder og hyggelig prat med Terje Kolås, Terje Sylte, Kjartan Trana, Ivar Ivrig og Erlend Haarberg. Jeg og Orsoyla Haarberg var oppe på broa og jobbet med dette motivet av ærfugler i bevegelse:

Ivar Bjørdalsbakke var så snill å vise fram en fin plass for fotografering av hjort. Har vist et annet bilde fra den plassen før i bloggen. Her er et av mer tradisjonell kaliber:

Utpå vårparten ble det flere turer til orreleiken, noe jeg har blogget om her. Ellers koste jeg og MicroNikkor`n oss med blåveis og hvitveis:

I Stordalen ved Ålesund fant jeg dette flotte mønsteret i snøsmeltinga om våren. Jeg jobbet her også med vann i bevegelse, og fikk dette bildet som jeg er svært fornøyd med selv.

Dette året har jeg jobbet mye med abstraksjoner og kamerabevegelse, og her er et av bildene jeg selv liker. Også det fra Stordalen:

Senere på sommeren var jeg ute i Bymarka ved Trondheim om sommerkveldene og jobbet med vannliljer og bevegelser:

Innerdalen på Nord-Møre er en perle, og i høst holdt jeg workshop der. Et motiv jeg har sett mange fotografer løse, fikk jeg selv anledning til å gjøre nå. Det er sikkert 15 år siden jeg så denne steinen med minifurua på for første gang, og siden har jeg ventet på at lyset og jeg skulle være der samtidig. Nå skjedde det:

D3s med til nå fantastiske ISO-egenskaper måtte på senhøsten testes på stjernehimmelen. Det viste seg å fungere helt fint:

Den første isen legger seg på vannene, og jeg er tilbake i abstaktmodus. Her er like før soloppgang, speilet i ishinna, ispedd innfrosne vannliljer, snudd på hodet:

I november kjørte jeg og Dag Røttereng til naturfotofestivalen i Vårgårda. På vei nedover jobbet jeg med bilder i fart fra bilvindu. På hjemturen fortsatte jeg med dette + at jeg kjørte et stykke så Dag fikk leke litt også:

En fast gjentagelse om høsten er å starte foring av småfugler. Det er utrolig koselig å sitte i skauen og fascineres av disse små skapningene som piler rundt i granbaret. Har blogget om dette før også, Her er et mer tradisjonelt bilde av svartmeis:

Hard kulde uten nedbør skaper fin skøyteis, noe jeg forsøker å utnytte med turskøytene mine. På en tur kom jeg over særdeles klar og fin stålis ved en odde på sjøen Benna i Skaun. Dagen etter hadde det kommer ett tynt snølag, og jeg så sikkert ikke helt god ut der jeg dro ut på isen lastet med kamera, stativ, skøyter og en diger kost. Siden jeg hadde merket meg plassene med de fine mønstrene dagen før, var det bare å koste rein isen og starte jobbinga med kamera:

Og nå til jul kom snøen. Jeg var ute en dag og jobbet med mine abstrakte teorier igjen, og dette er ett av resultatene:

Oppskrift

2010-12-12T22:35:00.002+01:00

7 kuldegrader
En del meiser
En del soloppgang
6400 deler ISO
En god del solsikkefrø
9 bilder per sekund

Start med å blande solsikkefrø og kuldegrader. Når det går jevnt unna, rører du inn resten. Kan ved behov toppes med valgfrie deler tålmodighet. Serveres innendørs, gjerne på storskjerm eller i glass og ramme.

Jakob Arvola

2010-11-25T18:48:00.003+01:00

Å, var hun en sangfugl!

Var hun bare noe annet enn det hun ble, tenkte hun der hun stod i trappegangen med vesken over armen. Snart skulle hun ringe på døren, og det var lørdagskveld. Stod hun bare på bordet og sang av full hals. Kunne hun bare drikke en halv flaske Jäger uten å bli full, eller sitere Høyres prinsipprogram og ekser stående i vater etter åtte glass rødvin, som de sier er så mye av en høykultur, føltes det bedre da? Ble hun bedre av å bli noe hun aldri var, eller ble hun det hun ble når hun lojalt mot selskapets krav til betroelser satte sine nærmestes betroelser i spill over åtte glass rødvin? Var det nettopp slik hun ble det hun ble? Hun kan ikke konkurrere mot de profesjonelle. Men om ønskelig kan hun jo prøve. Enda en gang. Selskapet ville sikkert applaudere henne som åpen og i kontakt med seg selv. Hun selv ville bare definere seg som full. Fingeren stod en halv centimeter fra ringeknappen.

Men på den andre siden. Om det skulle være så uproblematisk uten børst, så stilte hun gjerne opp. Noen spilte "Smoke gets in your eyes" der inne.

**--**

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. I dette innlegget presenteres bilde jeg sendte til Jakob Arvola, og hans respons på det. Som Jakob Arvola selv beskriver seg, er han en frilansende reporter og tekstforfatter. Skriver på tvers av grenser og tankerekker. Samler på lyd, lager egne lydbilder og kortfilmskisser.

En liten historie fra høstskogen

2010-11-03T22:22:00.013+01:00

Tiden er langsom. Alt liv ligger brunt på bakken og fyrverkeriet har sloknet. Under et granris sitter en skadd hare og gjemmer seg. Den er sulten, mager, og ene bakfoten er betent og full av sår. Men, livsgnisten lider ikke. Den kom seg unna sist. Uten det minste forvarsel var hauken gjennom trærne, og i samme hjerteslag spendte alle muskler seg i harekroppen. Som en lang strek skjøt den fart og veik unna. Men den ble litt for lang. Hauken fikk tak i høyre bakfot. Det hele gikk så raskt at ikke en gang skogen fikk det med seg. Haren krøkte seg sammen og gjorde et nytt sprang, og i samme bevegelsen reiv den til seg foten igjen. Rovfuglen tok kollbøtte gjennom noen gule bregner. Haren var borte.

Denne natta legger isen lokk på det dampende tjernet, alt stivner. Haren sitter kald og døsig under granriset sitt og lytter etter hauken. Men ingen hauk er å høre, bare isens sang. Neste morgenen dekker et hvitt lik-klede alt tidligere liv. Alle farger er skrudd av. Alt er hardt og kaldt. Ubarmhjertig har vinteren satt sin klo i landet, like brått som hauken slo haren. Og på samme vis som haren reiv seg løs fra hauken, vil høsten rive seg løs fra vinteren. Skadet og kraftløs vil den tappes for krefter. En forgjeves kamp.

Ei elgku legger turen over ei myrglenne denne morran. Det risler for hvert skritt når rimet løsner, og den trekker streker i det sprø gresset. Den skal opp i åssida der morrasola har begynt å varme litt. Vel oppe tygger den i seg av noen ungbjørker. Og der like ved, under et granris, ser den en hare ligge. Sola har akkurat nådd ned dit, og rimet på harepelsen smelter til små diamater. Elgen myser mot den lave gule sola, og undrer seg over at haren ikke legger på sprang slik harer pleier.

Ensomheten

2010-10-29T13:34:00.001+02:00

Og tror du det var ensomt og ferdes slik alene
Der skog og tundra sprer seg krevende og vill
Da feiler du min kjære
for det er blant mennesker at ensomhet blir til.

Helge Ingstad

Camilla Groth

2010-10-08T17:14:00.000+02:00

Når skogen drømmer

kommer lyset ut av den som blader

ut fra bregnene siver

den grønne evigheten

i svart/hvitt

siver den gjennom oss, overalt, alltid.

Eller er det bare svarttrosten

som synger, så lyst?

Jeg vet ikke hva som er hva.

Våre skritt på stien høres ikke.

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. I dette innlegget presenteres bilde jeg sendte til Camilla Groth, og hennes respons på det. Camilla Groth er diktforfatter bosatt i Oslo. Hun har gitt ut en bok: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=1106&isbn=9788202293499.

Hjertedryss

2010-09-22T13:10:00.003+02:00

Er det nyforelskelse som skinner i øynene dine?

Setter seg i magen som om du var svanger med framtiden?

Hjerter drysser fra himmelen, og kysser ditt kinn.

Eller er det kjærlighetsorg,

som gjør øynene dine blanke og tomme.

Uthuler meningen med livet,

som en flokk veps på et overmodent nedfallseple.

Visne hjerter faller som novemberregn.

En centimeter?

2010-09-12T19:01:00.002+02:00

Ingenting er nødvendigvis som det ser ut til. Med mindre du har noe å sammenligne det med.

Still deg i armlengdes avstand fra et speil. Vurder ditt eget speilbilde, og gjør et anslag på hvor mange cm speilbildet av ansiktet ditt er fra øre til øre. Ta så en linjal, strekk fram hånden og mål bredden. Du må lukke det ene øyet for at målet skal la seg avlese noenlunde. Tipper du blir overasket..

På bakgrunn av dette kan man vel si at ingen egentlig vet hvordan en centimeter ser ut?

En vanlig dag

2010-08-07T20:53:00.014+02:00

Det kanske var en dag som alla andra,

men det var då det lyste så i gräset
efter det korta, lätta sommarregnet
och var så långt till aftonen och natten.
En vanlig dag,
men det var då du skulle tackat solen, marken, molnen.

Dikt av Pär Lagerkvist fra boken Aftonland.

Personlig naturfotografi...

2010-07-30T23:53:00.008+02:00

På bakgrunn av en artikkel jeg hadde i BioFotos Naturfotografen (samt en artikkel av Magnus Persson i Camera Natura) etterlyste Terje Hellesø hva personlig naturfoto er. Jeg gjengir her teksten fra Naturfotografen siden han reffererte til den. Bildet og bildeteksten er ikke som i bladet. Der var teksten ledaget av flere bilder jeg har vist her i bloggen før.

Sett at det beste jeg vet er å spise kanelbolle med melis servert på en
hytte etter en fin tur ute i fjellet. Da skulle vel dette være et svært personlig
bilde i forhold til mine preferanser?

Det har vært noen spaltemeter nå i Naturfotografen om den nye trenden ”personlig naturfotografi”. Så mye at det i enkelte blogger og diskusjoner på nett reageres. De som tar skarpe bilder av fugler, og syns det er flott, føler seg nesten latterliggjort kan jeg lese.

Det mange omfavner, er at alt er lov i den nye trenden. Uskarpheter, dårlig kontrast, overeksponerte bilder. Så lenge det er dette vi føler, er det jo legitimt. Ofte blir det spennende bilder med helt andre kvaliteter en det tradisjonelle naturfotografiet. På godt og vondt. Den tradisjonelle grenen av naturfotografi regnes ikke for å være personlig nok enkelte ganger

Paradokset slår meg. Vi har i Norge tatt flotte gjenkjennelige bilder av vår natur i årevis. Mange av oss. Vi har i Norge en friluftslivstradisjon som er helt spesiell. Intet annet land i verden har noe tilsvarende. Vi dyrker den fantastiske naturen vi er så heldig å ha her i landet, og vi er visst det eneste siviliserte folkeslaget som får god samvittighet av å gå tur! Så hva er da så rart med at skarpe, detaljrike, fargesterke bilder av fargesprakende høstfjell er populært? Eller bildet av ørna der du kan telle dråpene når den slår en fisk? Det er jo dette som ligger i bunnen av den over 100 år gamle tradisjonen med det særnorske friluftslivet. Ut fra dette tror jeg bestemt at vi alltid har tatt personlige naturbilder. Det er jo slike bilder som ER den norske arven.

Terje Hellesø og Bjørn Rørslett er to pioner innen det Terje kaller ”personlig naturfotografi”. De er ikke de første som bryter med det tradisjonelle, men begge har evnen til å rope høyt så de merke til. Og de tar gode bilder, som faktisk er personlige. De har sitt på det tørre, og har greid å etablere sin egenart. Det som skjer nå, er at mange følger etter. Ikke noe galt med det heller (jeg er selv innom spesielt Terjes fotspor i ny og ne). Det er allerede synlig en del små Hellesø-kloninger rundt om som nå tør å eksperimentere. Og ikke minst tør å vise det fram. Vi er i ferd med å få en helt maken situasjon innen denne stilarten, som vi har innen det tradisjonelle. Noen virkelig flinke, og en drøss med etterlignere som ikke greier å fri seg fra sine inspirasjonskilder. Enn så lenge er dette så ferskt at alle tror de er personlig i kraft av den nye trenden.

Det ene trenger vel ikke utelukke det andre? Ja takk begge deler tenker jeg. Eller er det jeg som er stokk naiv og uprofesjonell som ikke tar et klart standpunkt og spesialiserer meg og mitt fotografiske uttrykk? Jeg ønsker ikke å ta parti. Jeg syns det er flott å se tåkete myrer med orre som spiller, og nærbilder så skarpe at jeg neste skjærer meg på dem. Og jeg syns det er fint å se mer abstrakte bilder der saker og ting ikke er så opplagt. Og jeg syns det er flott om den nye trenden med ”personlig naturfotografi” øker fotogleden rundt om. Og kanskje også naturgleden? Det ville vært en seier for naturfotografiet generelt! Så min oppfordring er: Ikke se ned på hverandre. Det ene er ikke mindre verd enn det andre. Det er en plausibel grunn til at vi liker det tradisjonelle, og dermed kan dette forsvares som personlig. Og det er flott med nyskaping og pionerarbeid. Vi kan da vel gå hånd i hånd? Det er det samme vi jobber med. Naturfoto. Det vi brenner så inderlig for alle sammen.

Utstilling / Exhibition

2010-07-05T20:22:00.005+02:00

FOTOUTSTILLING
"Inntrykk fra Pilegrimsleden gjennom Trondheim Bymark"

Denne bloggposten fungerer som "gjestebok" for utstillingen da det er vanskelig gjennomføre det utendørs. Om du har noe på hjertet er jeg glad for tilbakemeldinger her :).

This blogpost works as a guestbook for my outdoors exhibition at Lian - Trondheim/Norway.

På initiativ fra Prosjekt Pilegrimsledene har jeg denne våren fotografert lags leden gjennom Bymarka. Resultatet er en utstillingen som henger der leden kommer ut av marka og passerer kulturmarka på Lian. Du finner flaggstangen på "utsikten" og da henger bildene 50m nedenfor. Velkommen til åpning søndag 11.juli 2010 kl 12:00. Bildene henger ut september.

www.uskarp.no
www.pilegrim.info

Ett nødvendig innlegg utenom det vanlige i denne bloggen.

2010-06-18T19:13:00.009+02:00

For 85% av artene på Norsk Rødliste er det arealendringer som er den største trusselen. Skulle tro at en rimelig logisk konsekvens av slike fakta er at man bør vurdere å ta vare på sammenhengende og relativt uberørte områder der næringskjedene og mangfoldet fremdeles er intakt? At utbygging og aggressiv hogst dermed er den største trusselen i tillegg til global oppvarming, burde ikke være stort å diskutere. Under den sybolpolitiske fanen er det nå flere virkelig triste saker på gang.

Fosen i Trøndelag skal få vindmøller i stor skala. NVE har gitt konsesjon for en stor utbygging som vil rasere enorme områder kystnatur. Argumentet er at dette må gjøres for at en ny 66kV kraftlinje fra Roan til Namdalseid skal lønne seg å bygge (økonomisk motivert). Og at dette er Norges bidrag til internasjonale avtaler om grønn kraft. Bare for ett av de fire vindparkene skal til sammen anlegges 70km vei for eksempel. I infrastruktur og anlegg skal det investeres 3 milliarder skattekroner, og kostnaden per KWh er beregnet til minst 50 øre. Produksjonen herfra antas å bøte på deler av den prispressende kraftmangelen i Midt-Norge. Da antar jeg at det ikke er stort igjen til grønn eksport?

Elva Verma i Romsdalen er en del av et vernet område. Elva ble vernet i 1993 – for all framtid – gjennom det siste store vassdragsvernet som ble gjennomført i Norge. Flere områder tilstøtende vassdraget har i ettertid fått forskjellige vernestatuser. Det er nå diskusjoner på stortinget om å annullere dette vernet. Rauma Energi skal bygge ut Verma.

Raundalselva i Vossavassdraget er offer for samme prosses.

Nå har ikke jeg satt meg grundig inn i alle sider av disse sakene, så jeg skal være forsiktig med bombastiske konklusjoner. Men med det jeg vet i dag, har jeg vanskelig for å skjønne at dette er smart. Hjemme har jeg skiftet ut alle panelovner med nye, og styrer alle fra en sentral enhet. Samt at det store stuevinduet er skiftet til 3 lags isolerende glass. Temperaturen senkes hver natt, og når det ikke er noen hjemme på noen dager legger jeg inn at tempen senkes hele døgnet. I forhold til det pensjonerte ekteparet som bodde her før, har jeg redusert strømforbruket med ca 35%. Kostnad ca 15.000 kr. På SSB finner jeg at siste tall for antall boliger i begge trøndelagsfylkene var 150.000 i 2001. La oss runde opp til 200.000 i dag. Om man tar 3 milliarder kroner (som 1⁄4 av vindmøllene skal koste) og bruker de pengene til å dele ut gratis energigjerrig oppvarming til alle boenheter i fylkene våre, så har vi ennå omtrent en milliard igjen etter at alle har fått. Og da er allerede en liten del av kraftunderskuddet botet på, i likhet med utbyggingen. Om man så bruker den siste milliarden på massivt holdningsskapende arbeid, kan det hende man oppnår ennå litt ved at befolkningen så smått skjønner poenget og legger om vanene. Har man et sundt forhold til sitt eget forbruk (basert på holdninger, ikke penger) vil dette også smitte over i næringslivet og industrien. Om myndighetene i tillegg belønner dette har vi kommet enda et skritt videre. Og ennå har jeg ikke nevnt opprusting av eksisterende kraftverk for likevel å øke produksjonen. Og hva med forsking for å finne bedre måter å utvinne energi fra naturen (vindmøller er blant de dårligste og mest kostbare målt i både kroner og naturverdier). Så langt har vi tross alt bare brukt midlene fra ett av delprosjektene på Fosen (Storheia i Åfjord), så pengesekken er på ingen måte tom.

Med det vi vet i dag om forbrukets konsekvenser. Med alle målsetningene som er satt om at dette skal ned, ikke opp. Kan ikke da videre utbygging med påfølgende rasering av verdifull natur, bli omtrent som å pisse seg varm? Vi har pisset oss varm og er nå i ferd med å bli kald. Og like vel er det mange som mener at det da vil være smart å pisse litt mer…

Bildet er av lappugle som napper i en nyslått snømus. Bak ligger røyksøylen fra søppelforbrenningen til Trondheim. Jeg ønsker å oppsummere med et dikt jeg har presentert før i denne bloggen. Harald Sverdrup formulerte det så treffende:

Dør fisk
Dør fugl
Dør furu

Dør folk

Vårregn

2010-06-04T18:16:00.009+02:00

Det livgivende vårregnet hamrer ned på svangre trær. Løvverket virker selvlysende i kveldsolen. Jeg får følelsen av uvirkelighet. Ørsmå trær av det skjøreste kinesiske porselen. Vil regnet pulverisere dem? Får de oppleve ennå en sommer med meg?

Alt vi vet

2010-05-24T21:23:00.005+02:00

Vi kan pumpe opp olje fra havbunnen. Vi lager kunstige kroppsdeler. Vi flyr. Vi kommer oss til månen. Verden bindes sammen i et eneste stort usynlig nett av datamaskiner. Du kan snakke med noen på andre siden av jorda. Satellitter i bane rundt planeten vår prater med GPS`en din og forteller deg på meteren hvor du er. I Cern kolliderer usynlig materie.

Vi forsøker å telle stjernene, men er det mulig?

Jeg fotograferer ned i en foss. Kommer hjem å titter på bildene. Bildene er digitale – de eksisterer ikke. Tar ikke plass. Kan ikke tas på. Kan ikke ses på uten strøm. Strøm – enda noe vi vet noe om. Så med ett møter jeg tiden – øye mot øye. Tiden stirrer på meg. Strengt. Der under vannet, i levende stein. Tiden lever. Tid er det motsatte av uendelig, og uendelig er bare en bortforklaring. Eller kanskje sannheten er nettopp uendelig? Tenk å være der på elvebredden akkurat når tiden blunker. Det måtte ha vært noe. Det skjer kanskje hvert tusende år? Montro om øyet noen gang lukkes, og ikke åpner seg igjen? Hvem vet?

Orrhanen med hjertet på utsida.

2010-05-08T12:58:00.003+02:00

Forkledd i vinterens koboltblå ligger vårnatta tjukk og urørlig over myrdragene. Rugda er for lengst ferdig med kveldspatruljen. Det er stille, stille.

På et signal bare skogen kjenner, letter orrhane etter orrhane fra nattekvisten. Den doggblåe myrlufta piskes opp av raske vingeslag, som klipper den skjøre stillheten i biter. Skogens livsdans utspiller seg igjen. En usynlig kraft får hanene til å sloss og kjempe for å bringe sine gener videre. Som små krombøyde spøkelser driver de sin skyggeboksing i overgangen mellom natt og morra. Å få oppleve dette gir meg en følelse av å ta del i en hemmelighet. Å ha sett noe jeg ikke skulle ha sett. Om enn så sårbart samspillet i naturen er, får jeg følelsen av at jeg titter i et vindu til evigheten.

Jeg husker ennå første gang jeg var på orreleik. Jeg fikk bli med noen som kjente til en plass. Lånte fjelltelt av fatteren, og noen klesklyper av moderen for å holde sammen åpningen rundt telelinsa. Sovnet i den fine vårkvelden til kveldskonserten av svarttrost. Så våknet jeg av at luften rundt meg dirret. Sekunder senere var kroppen min fullpumpet av adrenalin, og buldringen tok fatt rundt teltet. Jeg tenkte at dette må være slik fiskene i akvariet har det, konstant bobling fra pumpa.. Jeg tittet ut. Alt for mørkt til å ta bilder, selv med Kodachrome 200. Men for et skue. Utenfor så jeg for første gang dette utrolige skuespill. Scenen satte seg fast i minnet.

Det skal gå omtrent 25 år og adskillige soloppganger før jeg får tatt et bilde som nærmer seg den opplevelsen. Nå ligger jeg da på leik igjen. Med digitalt kamera og flott sovepose. Jeg har våknet noen netter av disse velsignede vingeslagene. Adrenalinet flommer ikke like voldsomt. Nå ligger jeg gjerne en stund å bare lytter. Det er så ubeskrivelig fint å ligge å kjenne varmen i soveposen og høre at natta plutselig lever. Da kjenner jeg at jeg selv lever. Jeg titter etter hvert ut i den samme blå hemmeligheten.

Vel hjemme ser jeg gjennom bildene, og stopper med ett opp når dette kommer på skjermen. Dette har noe ved seg. Dette er mitt bilde av orreleik. Feilene i det fotografiske er utallige her, men dette er mitt bilde av orreleik – spøkelsene i den blå natten. I sin amorøse iver har orrhanen til og med blottlagt sitt hjerte til eventuelle damebesøk på myra. Orrhanen med hjertet på utsida.

Et tegn?

2010-04-30T22:30:00.005+02:00

Jeg kan vel betraktes som "ivrig" innen foto, friluftsliv og natur. Eller naturfotograf som mange kaller det. Når jeg da kommer over dette midt i skauen, er det på tide å tenke i andre baner??

Min kirke

2010-04-18T16:46:00.010+02:00

I dag var jeg i kirken. Det er ikke så alt for ofte jeg er i kirken, men nå var jeg altså der i dag. Det hender jeg går i kirken om vinteren også, men nå om våren er den fineste tiden syns jeg. Det er slik en betagende stillhet i kirken. Selv om det er lyder der av mange slag, er det like vel stille. Vanskelig å forklare egentlig, men det er stille lyder der. Og det er fint, det liker jeg. Jeg føler meg forstått i kirken. Bare kirkerommet i seg selv gjør meg tilfreds. Jeg blir ikke nødvendig vis glad og jublende og masse sånne ivrige ting. Men jeg blir fornøyd, tilfredes, i harmoni, i ballanse. Det føles hvertfall slik. Ikke sikkert jeg noen gang kommer i ballanse egentlig, men pytt pytt. Det er troen på det som er viktig. Der er store kraftige søyler som gir inntrykk av noe evig og stabilt. En kjølighet i lufta. Jeg tror det er et poeng i kirker at de virker grande så man skal føle seg liten og kanskje underdannet. I min kirke føler jeg meg ikke underdannet, men jeg erkjenner at jeg er liten. Helt siden barndommen har jeg hatt et nærmest personlig forhold til skogen. Der ble ingen spørsmål stilt, der var ingen forventninger. Skogen var sannhet. Skogen er sannhet. Det er når grana lukker seg fuktig og tett og skaper min kirke, at tanken kan fly fritt og langt.

Når enden er god..

2010-03-27T23:56:00.005+01:00

...er allting godt.

Naturfotografens regler, #5.

2010-03-22T19:50:00.004+01:00

Et dyreportrett gjør seg best når du kan telle hårene i pelsen, når du har glimt i øyet, og skrått motlys av en lav morrasol.

Naturfotografens regler, #4.

2010-03-14T13:11:00.008+01:00

Ikke plasser ting i midten. Det er statisk og kjedelig.

Hvor kommer alle fordommer fra?

2010-03-02T02:08:00.004+01:00

Jeg har vært så heldig å ha et lite sammarbeid med avdøde filosof Arne Næss og hans kone Kit-Fai Næss. De skrev en del spørsmål til mine bilder. Forhåpentligvis lesing til ettertanke, svarene må du finne selv :-). Disse vil bli publisert i bloggen nå og da.

Alle dagene

2010-02-19T20:59:00.006+01:00

Alla dessa dagarna som kom och gick, inte visste jag at det var livet.

Stig Johansson

Hun hadde legger og lår, som en nordisk vår.

2010-02-12T02:15:00.005+01:00

Lange fine dameben er vakkert! Og det blir bare bedre når de bærer en velformet ende. Regner med det er det dyriske i oss som er synderen til slike tilbøyeligheter, så da har vel elgoksen det også slik? Hun som her er avbildet skulle man nesten tro tok betalt for sine tjenester, slik hun står henslengt i veikanten og vifter med godsakene til eventuelt passerende elgokser.

Med dette bildet vil jeg utfordre to erfarne og dyktige elgfotografer, Terje Hellesø og Mats Andersson, til å ta et elgbilde der sensualitet er temaet. Tar dere den?

Noe dødt, men like fullt levende!

2010-02-04T22:22:00.003+01:00

Jeg tok det tungt. En kjær slektning forsvant mellom fingrene på oss, og vi kunne ikke noe gjøre. Jeg husker jeg kjørte ut til fjorden den dagen jeg fikk beskjeden. Der satt jeg og bare stirret i vannet. Jeg husker at jeg opplevde vannet som klart, det var en solfyllt varm dag. Jeg gråt og så i vannet. Så på steinene der under som hele tiden skiftet valør med lysbrytningen. Noe dødt, men like fullt levende!

I begravelsen ble et bilde brukt som symbol på det gode humøret og medmenneskeligheten til hun som gikk bort. Det presten sa, ble spunnet rundt bildet. Mange ønsket en kopi etterpå. Bildet var et nært portrett av bare ansiktet, et som jeg hadde tatt under hennes runde bursdagsfeiring noen år tidligere. Hun var avbildet i en blanding av glede og spenning der hun stod å hørte på en sangopptreden gitt henne i gave den dagen. Med en blomsterkrans i håret. Nå hadde kreft gjort sitt, og stengt alle dører for et menneske midt i livet. Bare minnene var igjen. Og bildet.

Jeg ble dypt rørt av den opplevelsen. At et bilde kan bety så mye. At et bilde jeg har tatt kan bety så mye. Jeg sverget stille for meg selv den dagen at jeg aldri – ALDRI – skal slutte å fotografere.

En drøm III

2010-01-22T13:19:00.005+01:00

Du vet en støvsuger, den har en ledning kveilet i seg på en fjærbelastet trommel. Du drar den ut, og ved et rykk kan den snurre seg selv inn igjen. Jeg drømte at trikken i Trondheim fikk strømforsyningen sin fra en slik ledning. Trikkeføreren plugget inn trikken i sentrum, og la så av gårde på sin ferd ut av byen og opp mot Lian. Strømkabelen matet automatisk ut av bakenden på trikken etter som den kjørte. Kjempesmart! Like etter Munkvoll bråstoppet trikken med ett kraftig rykk. Ledningen hadde kilt seg fast og ville ikke mate ut mer. Den sto stram hele veien ned til sentrum. Vi var da flere som måtte drive å fikle med denne mekanismen og manuelt dra ut resten av kabelen av trikken. Så kunne den kjøre videre. Vi ble takket for at vi snarrådig hadde ordnet så trikken også på den turen skulle komme til endeholdeplassen.

Positiv melankoli

2010-01-16T18:21:00.009+01:00

er barfrostens harde grep om en nylig myk skogbunn

er de bunnløse blåe fargene i januar

er å finne en død dompap i snøen, som en falmet bloddråpe

er å ha evigheten som eneste gjest ved bålet

er meiseflokkens skjøre pip i den påtrengende vinterstilla

er månesigdens vektløshet

er de første stjernene om høsten, som forteller at sommeren er over

er det evige kretsløpet, at intet liv er til for seg selv – ei heller mennesket

er en ravn du hører men ikke ser

er et nakent tre i november

er frossne regndråper i granbaret, små diamanter som ikke faller til jorden når tiden suser i tretoppene

er isens sang på svarte vann

er å være trygg på seg selv

er tålmodighet

Den tause ulven

2010-01-07T19:39:00.007+01:00

Jeg har aldri hørt et ulvehyl. Men jeg har en sekk som har hørt ulvehyl. En grå og slitt ”Ludvigsekk”. Den brukte pappan min i på Finnmarksvidda i ungdomsårene. Det er slitt hull i bunn av sekken, og ramma er hjemmesveisa flere ganger for å holde sammen. En diger brun flekk i det grå bomullstoffet er ørretblod fra en gang fisken havna rett i sekken. Pappa sier at sekken har vært med på overnatting med ulvehyl.

Denne sekken er mye sannsynlig det nærmeste jeg kommer lyden av ulv i Norge. Mennesket har lykkes i å fremmedgjøre seg selv som art ovenfor den kloden vi har å leve av og på. Frykt og tro er sterke saker.

Bildet er det beste, og det eneste, jeg har av ulv. En art det knapt er skyggen igjen av nå. En art som er i ferd med å bli utryddet på grunn av uvitenhet, ignoranse, frykt, fanatisme og politisk feighet. Den siste uken er 27 ulver skutt i lisensjakt i Sverige. Det tilsvarer hele den norske delen av denne felles ulvestammen i Skandinavia. Like før jul ble en ulv skutt fra helikopter i Nord-Trøndelag.

Det er triste saker. Symbolikken i bildet får si hva mer er å si.

Naturfotografens regler, #3.

2010-01-02T20:17:00.003+01:00

Bruk stativ og snorutløser, og vipp opp speilet. Ikke bruk minste blender, men nest minste. Alt for at skarphet og detaljegjengivelse skal maksimeres.

God jul og godt nytt år!

2009-12-23T21:35:00.006+01:00

Jeg vil ønske alle lesere god jul og godt nytt år med et knippe naturlige "vinter-raketter" jeg fotograferte tidligere i høst. Syns det ser ut som de freser rundt på isen i ren iver og glede! Jeg har fått veldig mange fine tilbakemeldinger om bloggen min, noe jeg setter utrolig stor pris på. Det er fantastisk inspirerende å vite at noen syns det jeg skriver og bildene jeg lager er verd å følge med på. Takk til alle og en hver. Håper jeg får gleden av dere også 2010!

Mvh Andreas

Fredsdue

2009-12-19T11:51:00.010+01:00

Når pressen nå har lagt fredsprisutdelingen bak oss, og handelsstanden tvinger oss inn i en heseblesende julehøytid, ønsker jeg i all beskjedenhet å dele mitt bilde av en bydue i Praha med dere. Den satt i et tre en kald høstdag. Treet var stort og kraftig, det hadde bra grunn å vokse i. Det vokste i den overfylte jødiske gravlunden. Her er det bokstavelig talt hauger med graver, 12 lag på det meste. Det var en spesiell opplevelse å gå der. Om man går opp på talerstolen og tar nærbilder av taleren mens han taler, vil man føle at man trenger seg på. Man kjenner at dette er respektløst gjort. Den samme følelsen fikk jeg når jeg fotograferte her. Muligens en lite rasjonell følelse, men like fullt var følelsen der.

Jahn Teigen

2009-12-11T13:26:00.009+01:00

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. I dette innlegget presenteres bilde jeg sendte til Jahn Teigen. Jahn Teigen trenger ikke noen nærmere presentasjon. Han sendte meg en fin og personlig tekst med en hyggelig hilsen. Men, han ønsket ikke at jeg publiserte teksten hans. Dette respekterer jeg selvfølgelig. Jeg publiserer like vel bildet her på bloggen, men en takk til Jahn Teigen for hans varmende respons. Så får dere alle selv gjøre dere opp en mening om bildet. Og om noen har lyst å dele sine tanker om bildet, er kommentarfeltet herved åpnet.

Et selvbedrag?

2009-12-06T10:00:00.003+01:00

En av drivkreftene mine for å dyrke friluftslivet er følelsen av å være liten. Det er en svært positivt ladet stemning som oppstår i meg når jeg kjenner at naturen er større en meg. Det gir meg en følelse av trygghet tross denne opplagte selvmotsigelsen. Når jeg som menneske ikke lenger er øverst i næringskjeden, kommer det en dyp ydmykhet over meg. Jeg føler at jeg er privilegert som får oppleve dette. Bare det å få se en elg som ikke stikker av. Sitte i soloppgangen ved småfuglforinga og se meisene blaffre rundt som gnister i skogen. Det gir noe. Vanskelig å beskrive hva, men det gir noe. Noe positivt. Noe bra. Noe jeg søker tilbake til. Vil ha mer av. Og det viktigste av alt, tror jeg. Jeg føler meg som en del av det hele. Ikke på siden av. Ikke bare en tilskuer. Jeg kan føle meg liten og stor på en måte. Stor inni meg, liten utenpå kanskje?

Det rare er at denne grunnfølelsen av å være liten også kan oppleves negativt. Kanskje det egentlig er mest naturlig? Jeg har snakket med mennesker som ikke dyrker friluftslivet. Som finner det passende å holde seg på stier og til hytter når de en sjelden gang er på tur. Helst i greit vær, om sommeren. De unngår denne følelsen. De blir usikre og har negativt ladede opplevelser knyttet til det å bli liten i naturen. De er på siden av. Stakkars dem.

Hvem har så rett, om man kan si at noen har rett? Hadde jeg virkelig måttet leve av naturen ville jeg strøket med rimelig raskt. Ikke har jeg jegererfaring, og ikke er jeg spesielt sterk og robust i kroppen. Er hele min trang til friluftsliv tuftet på et eneste stort selvbedrag?

The white movement..

2009-11-28T12:00:00.017+01:00

I 2007 gjorde jeg et årsprosjekt der jeg laget et lite hjemmestudio og tok med remedier fra naturen inn og fotograferte. Noen av dere har sett dette før. Jeg hadde en utstilling på Kafe Filter i Trondheim, og har skrevet om det i Naturfotografen.

Det hele var inspirert av Niall Benvie som i lengre tid nå har fotografert i naturen på hvit bakgrunn. Han reiser rundt med et portabelt studio. Han har nå gjort meg den ære å skrive om mitt prosjekt i sin blogg.

De fire plakatene som ble et av resultatene selger jeg for 100 kroner stykket. Fraktfritt tilsendt om du kjøper hele serien. Plakatene er 40x50 cm.

For den som ønsker å lese mer om prosjektet legger jeg her ut den samme teksten som var å lese i Naturfotografen.

For mange år siden var teknikken crossprosessing svært populær hos motefotografer. Jeg drodlet da med tanken på å utnytte denne teknikken i blomsterfotografering. Men det ble med tanken. Crossprosessing er å fotografere på diasfilm, men framkalle filmen i C41, altså som en negativfilm. Dette gir helt spesielle farger og kontrast. Høsten 2007 tok jeg opp denne tanken med å bruke en teknikk fra et annet fagfelt innen foto. Det hele startet med at den skotske naturfotografen Niall Benvie var hjemme hos meg en kveld, og vi satt og pratet og diskuterte bilder i mange timer. Han viste meg da noen forsøk han hadde gjort ved å fotografere blomster og insekter i helt hvitt miljø. Dette ga meg et puff på en ide jeg allerede hadde. Innen tradisjonell portrettfoto er det en farsott med fotografering i hvite studio. Dette ville jeg prøve på naturfoto. Jeg valgte å ikke gjøre som Niall, fotografere i felt med lys fra alle kanter, det blir for dumt å lage en blåkopi. Jeg laga meg dermed et lite studio i kjelleren der jeg fotograferte saker og ting som jeg plukket med meg utenfra. Jeg ønsket å forsøke å finne former og linjer, ikke rene avfotograferinger. Det viste seg å være en vanskelig oppgave, men spennende. Etter flere kvelder med leking i kjelleren hadde jeg mine første bilder, og jeg bestemte meg for å gi meg selv oppgaven med å dra dette videre ett helt år.

Studioet er av økonomitypen. Jeg har en hvit murvegg i kjelleren. En 300w bygglampe fra Biltema utgjør hovedlyset mitt. Den står ganske nært veggen og lyser skrått på den. Den refleksen dette gir fra den hvite veggen, gir en relativt stor diffus lyskilde. Som bakgrunn har jeg en vanlig hvit pappbakgrunn på rull. En slik er gjerne lang og svær for bruk i et digert studio. For mange år siden spleiset jeg og en kompis på en slik. Vi saga vår bakgrunn i to og tok hver vår halvpart. Litt hyssing og et kosteskaft så hang den i taket i kjelleren. Jeg vil tro at en rull med tegnepapir fra Panduro kunne gjøre like bra jobb til små motiver. Jeg brukte i starten en Lastolight refleksskjerm for å lette opp skyggene, men dette ble stort og upraktisk for mine små motiver. Jeg gikk derfor over til en Ikea bruksanvisning til dette formålet. Den var mer håndterlig, og stor nok.

Videre tok jeg alle bildene i råformat. Hvitbalansen i min D200 har jeg alltid på auto. Til vanlig naturfoto gir det oftere blink enn om jeg begynner å tukle med det selv. Til dette prosjektet gjorde jeg det samme, hvilket resulterte i gule bilder etter fargen på bygglampa. I råfilkonverteren min satte jeg så rett hvitballanse og framkalte tiff filer av dette. Eksponeringen ble lagt ganske lyst, og ved konvertering til tiff la jeg de lyseste partiene i bakgrunnen tett oppunder hvitt. Så gjorde jeg en siste finjustering i Photoshop med pipetten i kurveverktøyet, og resultatet var klart.

Nå har det gått ett år og prosjektet er i gjennomført. Det har resultert i 4 plakater med montasjer av bildene innen hver sin årstid. Disse er nå for salg i 40x50 ved henvendelse til meg. Og så langt er en liten utstilling jeg har laget av dette booket på to steder. Jeg har nå gitt meg selv et nytt prosjekt. Så langt uten tidsramme, så når det materialiserer seg i noe vet jeg ikke. Men jeg finner det veldig greit å ha noen rammer eller temaer å jobbe etter. Det jeg jobber med nå er visuelt mye friere, så det er dermed også hakket vanskeligere. Men desto mer spennende å se om man får det til.

Når motivene roper på meg!

2009-11-13T23:06:00.008+01:00

I dag ble en slik dag. Når det tar helt av. Gikk først ut på isen uten noe annet en et skrujern for å sjekke tykkelsen. 7cm holder fint en mager fotograf. Jeg vandret videre ca 50m og tittet litt i sivet som stod der nedrimet i hvitt. Helt ubeskrivelig vakkert. Jeg gikk tilbake å hentet en liten paspartout jeg benytter meg av når jeg leter etter former og linjer. Den holder jeg opp og myser gjennom med ett øye. Hadde ikke tatt den opp for å forsøke en gang, så kjente jeg det. Nå skjer det! Helt plutselig begynner motivene å rope på meg. Slikt er så ubeskrivelig deilig! Jeg henter kamerasekken og pakker ut. Nå skriker det fra alle kanter. Det tyter ut motiver over alt. Bobler i isen, bølgende gress dekket med rim, det tidligere nevnte sivet, skogen rundt, himmelen med lyset etter solnedgangen. Hele verden er min! Ahhhh, nyyydelig.

Jeg ”våkner” ikke før jeg må ned på 16 sekunder, og rekker å kjenne at jeg er kald. Hyttenaboen Olav på noen og sytti kommer over isen. Han har sett meg jobbe her ute. Finner du noe, spør han. JA, svarer jeg. Ser du det fine hvite sivet som står i det bølgende gresset der, sier jeg. Det ser ut som ….. jeg finner ikke raskt nok det maleriske ordet jeg trenger før Olav tørt sier… rim. Så bryter vi ut i latter og han inviterer på middag. For så lenge som jeg har basket rundt her på isen må jeg vel være både kald og sulten.

Naturfotografens regler, #2

2009-10-29T21:51:00.005+01:00

Sørg for alltid å ha så moderne og dyrt utstyr, at autofokusen henger med.

Ordtak

2009-10-23T19:44:00.005+02:00

Har du ikke mat på bordet har du ett problem. Har du mat på bordet har du tusen problem.

Naturfotografens regler, #1

2009-10-18T22:31:00.005+02:00

Sørg alltid for å ha et klart definert blikkfang i motivet ditt, og rydd rundt det så det kommer tydelig fram. Fjern alt rot!

Tid

2009-10-12T22:20:00.013+02:00

Om du lager en geologisk tidsskala med en millimeter for hvert år siden jorda ble til, vil den bli ca 460 mil lang. Røffelig avstanden New York - Galdhøpiggen.

Moskusen på Dovre er vårt eldste dyr. Dens forfedre gikk og beitet side om side med mammut. Det var ca 1,8 millioner år siden. Eller knappe 2km bortenfor Galdhøpiggen.

Det moderne mennesket har eksistert tilsvarende 12-13 meter. En som feirer sin 30års dag kan juble over 3cm.

Er du ydmyk nok?

2009-10-02T13:29:00.011+02:00

Jeg leste en gang et fint bilde på kunnskap, skrevet av filosof Arne Næss.

Tenk på kunnskap som lys. Et stearinlys som står i mørket. Lyset vil danne et kuleformet område som er opplyst. Dette er din kunnskap. Den kuleformede flata ut mot det svarte er det du skjønner at du ikke vet. Mørket utenfor er din uvitenhet. Ved å leve livet blir du klokere, din visdom øker. Snart har du kunnskap nok tilsvarende to stearinlys der i mørket. Men hva skjer parallelt med din læring? Det kuleformede rommet med lys øker, og det samme skjer da med flaten mot det mørke. Jo mer du lærer, jo mer vet du at du ikke kan.

Er du ydmyk nok til å godta det?

Hvem har rett?

2009-09-27T14:04:00.004+02:00

Hvem har rett? Mennesket eller ikke mennesket? Vi har en intelligens langt over hva andre arter på jorden kan vise til. Vi utvikler både det ene og det andre. Vi foredler og forandrer jordens ressurser til det uante. En bil er ikke lenger veldig spesielt å se. Den blir ikke ofret en tanke. Men sett at du ved et trylleslag står i myrkanten med en steinøks. For enkelhets skyld skal du få med deg en bærepose fyrstikker og en GoreTex dress fra Bergans. Da er det ett og annet av forberedelser som må gjøres før du har en bil klar. Du må lage gummi og stål til å begynne med. Og så trenger du en del verktøy som må lages før du kan starte produksjonen av selve bilen. I mellomtiden skal du jo ha mat og varme – overleve – så det vil sikkert bli noen distraksjoner. Fordelen er at du slipper å dra på jobb. Og tenk hvilket fortrinn du har, som faktisk vet hvordan en bil skal være. Blir en smal sak for deg dette tenker jeg.

Hvor har vi egentlig brakt oss selv? Er kanskje instinktet likevel sterkere enn intelligensen og fornuften, også hos oss tobeinte ”tenkende”? Har vi det bedre i dag, eller har vi det bare annerledes? Tekniske gjøremål er forenklet, vi er jo som sagt intelligente. Men summen av bekymringer er kanskje lik? Det er bare andre ting vi bekymrer oss for?

Evolusjonen har gjort rovfuglen til akkurat det den er. En spesialisert jeger med velutviklede våpen og skarpe sanser. Den gjør til en hver tid det som er best for den selv som individ. Dermed overlever den som er den beste jegeren og har den beste fysikken og jaktevnen. Vi trodde (og mange tro ennå) at mennesket som ”intelligent art” ikke er med i evolusjonens evige kvern. Men hva har vår art alltid gjort? Ikke det som er langsiktig smart for kloden som helhet. Vi har gjort det som er smart for oss selv. Som individ. Noen ganger er det smart av oss å gjøre ”flokk-ting” siden vi er et sosialt flokkdyr. Men, det er veldig unntaksvis vi gjør noe ut fra tanken om en større helhet.

Klimakrisen, finanskrisen, befolkningskrisen, det hele. Alt kan ledes tilbake til det faktum at vi tenker på oss selv. Den oppskrytte intelligensen vår strekker ikke en gang til for å se konsekvensene av vår egen arts adferd.

Bildet viser en tårnfalkunge som akkurat har forlatt reiret. Til og med før den har lært å fly er den fanget i menneskets verden. Jeg fant den sittende i en staurstabel under ei gammel høyløe i et naturreservat. Et lite område vi mennesker har vernet fra oss selv. Her prøver naturen å ta over igjen etter beste evne. Og vi som går tur her lar oss lure til å tro at alt fungerer. Vi har jo vernet denne flekken. Den er jo diger, en hel masse potensielle hyttetomter. Må være plass til mange dyr og fugler her. Mennesket kan jo godt leve en hel familie på under et mål tomt, kanskje i blokk. Da må pinadø tårnfalken og rødreven greie seg med flere kvadratkilometer myr og fjellskog. De får denne siden av elva, så tar vi den andre siden til hytter.

Min kaffe og Helge Ingstads te

2009-09-21T09:49:00.006+02:00

Kan et vannmolekyl i min kaffekopp, i dag, ha vært i Helge Ingstads tekopp i Canada i1927? Vann sirkulerer på jorda. Det regner ned på land og renner til havs. Fordamper og driver inn over land igjen via skyene. På veien muliggjør det liv på jorda.

Jeg leste at det er matematikere som har regnet på dette!

Det er en billion kubikk kiloliter vann i verden. En kaffekopp inneholder dermed omtrent 1/5 billion-trillion-del av jordas vann. Sjansen for at et molekyl i min kaffe har vært i Ingstads tekopp, er da 1/5 billion trilliondel. En kopp består av ca 10 trillion trillioner vannmolekyler. Tar vi 1/5 billion trilliondel av en kopp, sitter vi igjen med rundt 2000 vannmolekyler. Alle svar over 1 gir sansynlighet for at et vannmolekyl i min kaffe, også var i Ingstads te. Siden svaret er 2000 molekyler, kan det være forsvarlig å si at det er 100% sikkert. Noen vannmolekyler jeg drikker, har også Helge Ingstad drukket!

Nå er det rimelig stor sjanse for feilmarginer i dette regnestykket. Særlig siden man regner seg ned fra alt jordas vann, til en fraksjon av en kaffekopp. Men, teorien er ikke usannsynlig. Ikke verst bare det!

Jeg undrer

2009-09-14T03:04:00.005+02:00

Når jeg er på tur surrer tankene i uante retninger, og noen ganger kommer slike viktige saker som dette til overflaten:

Vil et fjell veie mest om vinteren eller om sommeren? Når snøen smelter vil jo vannet renne av og vekten minske. Men så bindes ny fuktighet opp i all vegetasjon som vokser fram. Når er vekten av fjellet (inkludert alt som er på det) størst?

Om man ser på steinheller, i en gammel hage for eksempel. Da vil de jo etter som tiden går gro over av bunnvegetasjon om man ikke luker og klipper osv. Vi har jo arkeologiske utgravninger for at saker og ting med tiden havner under nye lag med jord og vekster. Betyr det at jorda vokser ser større? Øker diameteren i og med vegetasjonen som stadig baller på seg i nye lag?

A long time ago, in a galaxy far, far away....

2009-08-30T16:50:00.009+02:00

Star Wars theme - John Williams

Der stillheten gror.

2009-08-23T17:57:00.006+02:00

Så det er hit den har evakuert, stillheten. Månen gløtter ned på meg mellom skyene. Hadde det vært lyder på månen, er jeg sikker på at jeg kunne hørt dem ned hit. Sekunder går, så er den borte igjen. Det eneste jeg hører er en jevn dunking. Umulig å bestemme retning og avstand. Jeg står i den blå polarnatten og ser fjellene som alltid har vært her. Min tilstedeværelse her på jorden blir ubetydelig, og jeg føler meg usannsynlig liten. Selvmotsigende nok er det en god følelse. Eller kanskje det kan kalles en erkjennelse? Dunkingen jeg hører er mine egne hjerteslag. Det slår meg at det eneste jeg kan høre, er lyden av mitt eget liv. Nærmere seg selv kommer man ikke.

Et stort prosjekt

2009-08-14T18:33:00.011+02:00

"I dag har jeg et stort prosjekt på gang, tenkte svartmeisa. I dag skal overleve. Så får vi se i morra.."

Fritt etter Werner Apenstöms dikt Gråsparven.

Terje Hellesø

2009-08-06T19:32:00.010+02:00

Bak kameraets søker finnes en fotograf som søker. Et menneske som søker, hele livet på en mening - med livet... Alle mennesker forsøker å finne dette med den store meningen. Noen vingler rundt omkring, andre finner en rett linje mot mål og framgang. Noen finner ingenting, andre finner mye. Noen finner sin plass på kvisten, andre faller i klørne på rovfuglen. Og alt
skjer under den altid like uskyldige blå himmelen...

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. I dette innlegget presenteres bilde jeg sendte til Terje Hellesø, og hans respons på det. Terje Hellesø (hjemmeside) (blogg) er en av nordens fremste naturfotografer, og en pioner innen det han selv kaller personlig naturfotografi.

Framtiden??

2009-07-30T21:51:00.003+02:00

Turblogg

2009-07-28T20:07:00.004+02:00

Jeg har nå lagt over min hjemmelagede turblogg til Blogspot-tjeneste. Så for de som måtte ønske å følge min egne "tur-dagbok" oppdatert fra mobiltelefon rundt om, er det nå mulig via RSS osv.

http://lad-turblog.blogspot.com/

Mvh Andreas

En drøm II

2009-07-16T23:55:00.006+02:00

Jeg har drømt igjen. Skrev i et tidligere innlegg om en drøm jeg hadde, og nå har jeg drømt igjen. Stadig like merkelig..

Denne gangen var det en varm og solrik sommerdag, og jeg satt igjen på en buss. Men en ganske vanlig buss nå. Så skulle det visst byttes sjåfør et sted ute på landsbygda. Vi stoppet og jeg tenkte ikke mer over det. Når jeg tilfeldig vis kikket fram der vi stod, oppdaget jeg at den påtroppende sjåføren var en naken dame. Ikke hvem som helst heller, det var Kristin Krohn Devold. Og hun satte seg splitter naken der framme og kjørte! Ikke en tråd. Når vi kom inn i mer tettbygd strøk fant hun det greiest å lirke på seg en hvit tynn morgenkåpe for at ikke folk skulle glo. Hun styrte bussen sikkert med knærne mens hus tok på seg denne.

Så våknet jeg og tenkte, trøste meg - dette må jeg huske til i morra!!

Sommernatt

2009-07-05T21:18:00.003+02:00

Gi meg et skogstjern og en markstang en lys sommernatt, når smålomens skrik er alt som bryter stilla. Jeg trenger ikke mer.

Eksisterer tid?

2009-06-18T21:28:00.007+02:00

Jeg var på foredrag med Børge Ousland. Han sa en ting som festet seg, og som jeg har grublet litt på i ettertid. Han sa at på lange soloturer kommer du ned på ditt eget grunnplan. Du har ingen å dele dine tanker med, så du begynner å dele dem med naturen. Tid opphører å eksistere.

Lurer på hvordan det er å være uten tid. Når tid ikke lenger eksisterer, hva er da igjen? Eller er det kanskje først da det virkelig begynner? Jeg lever i den naive tro at man ikke kan unnslippe tiden. Men så hører jeg altså en mann med full overbevisning si at han har opplevd at tid opphører å eksistere. Jeg velger å tror på han. Ikke for at jeg skjønner, men for at jeg ønsker. Kan man finne en slik tilstand uten å gå til en pol? Uten å sette selve livet på spill?

Gid du visste

2009-06-05T13:06:00.007+02:00

Gid du visste hvor vakker din sang er. Om kvelden når sola hamrer skogsåsene i kobber, bærer din myke røst. Tonene daler i snirkler som lette fjær, og lander lydløst på mosen. Ned på skogsbunn der knapt lyset når, blant gjøkesyre og linnea. Jeg tror på deg. Din sang virker gjennomtenkt og sann. Ingen overivrig plappring, ingen ukontrolert strøm. Du venter til alle er ferdige. Og når det bare er én lyskaster igjen på scenen, går du på. Sitter litt og tenker gjennom kveldens tale. Så åpner du nebbet, og livet får sine svar. Omsorgsfullt og melankolsk. Jeg lar mitt hjerte fylles av dine visdoms toner. En engel forkledd som svarttrost er alt som skal til. Gid du visste.

Lyden av stillhet

2009-05-27T06:11:00.005+02:00

Frasen lyder finurlig på norsk. Lyden av stillhet. Si det på engelsk så kjenner du det igjen. Finnes lyden av stillhet? Trenger vi lyden av stillhet?

Det finnes en magisk grense, den er på 20dB. Det er definert at stillhet er alt under 20dB. Ånderett av ett menneske hørt på 3 meters avstand er ca 10dB. En taus teatersal uten at noen snakker er 30dB. Travel trafikk på 5 meters avstand er rundt 70dB. Skal tro hva han tenkte som fikk oppgaven å grensesette stillhet? Jeg ”googlet” stillhet og støy. Stillhet fikk 536.000 treff. Støy hele 1.210.000. Det viser seg også at Statistisk Sentrabyrå har informasjon om støy (og dermed implisitt stillhet). Rundt 1,7 millioner nordmenn er utsatt for et gjennomsnittlig støynivå over 50dB ved boligen sin. 79% av støyplagene er trafikkrelatert. Og, ikke nok med at stillheten har fått sin målbare grense. Stortinget har vedtatt at det skal bli stillere i Norge! De har utviklet en støyplageindeks som er knyttet til dette vedtaket. Målet er at den skal ned 10% fra 1999 til 2020. Fram til 2006 økte den med 3%.

De siste årene har jeg besøkt storbyer i Europa. Roma, København, Praha, Riga og Nice bland annet. Det jeg sitter igjen med gjør meg skremt. Alt man behøver finner man i armlengdes avstand. En hel generasjon vokser opp, som kun har dette miljøet som sin referanse i livet. By så langt øyet rekker. Du er født i byen, og har aldri i ditt liv vært utenfor en by. Det lever mennesker som antagelig aldri har hatt det helt stilt rundt seg! De tror sikkert de har det, for det er jo roligere om natten. Men, på mine reiser har jeg merket meg at det absolutt aldri er stille. Det er stillere noen ganger, men alltid en aircondition eller noe som surrer. Det betyr at mange sannsynlig vis ikke ønsker det enda stillere - helt stilt. Det betyr at mange til og med kanskje utvikler negative følelser for den totale stillhet. Den blir fremmed og uønsket. En skremmende tanke! Min gamle naturfaglærers definisjon blir plutselig interessant: støy er uønsket lyd, sa han. Er vi der at store mengder mennesker er tilvendt et støynivå som for dem er under terskelen for uønsket lyd, men godt over reell stillhet? Det man ikke har relasjoner til, og verdsetter, vil man heller ikke ofre noe for å ta vare på. Vet du ikke hva stillhet er, kan ingen forvente at du skal se verdien av den og sloss for den.

Dette bekymrer meg oppriktig. Stillheten bør umiddelbart inn som en rødliste-art! Den er alvorlig truet.

Vil du altid ha siste ordet?

2009-05-15T22:43:00.004+02:00

Jeg har vært så heldig å ha et lite sammarbeid med filosof Arne Næss og hans kone Kit-Fai Næss. De har skrevet en del spørsmål til mine bilder. Forhåpentligvis lesing til ettertanke, svarene må du finne selv :-). Disse vil bli publisert på denne bloggen nå og da.

Inspirasjon

2009-05-08T16:51:00.005+02:00

Jeg skal forsøke å nevne noen som har hatt betydning for min fotografi opp gjennom årene. Listen blir veldig lang om jeg skal ta med alle, men her er et utvalg:

Takk til Dag Røttereng for bildekveldene på nattestid hjemme hos deg på 80 tallet. Som fersk i miljøet var det stort å få ta del i ”de store guttas” verden. Din sans for lys og komposisjon gjennom grundig arbeid har lært meg mye. Vi har også hatt mange fine turer sammen, og diskuterer stadig bilder også i dag.

Takk til Morten Krogvold for inspirerende workshops i Vågå. Jeg har flere av dine bøker i hylla hjemme.

Takk til Ansel Adams for fantastiske bilder og spennende teknikk. Hans bok The Negative leste jeg grundig og eksperimenterte rundt i mørkerommet.

Takk til Erlend B. Enger, en av Norges dyktigste portrettfotografer. Ditt engasjement og fenomenale bildesyn er til stor inspirasjon. Og det er veldig hyggelig at du ikke avfeier naturfoto, slik mange i din bransje gjør. Vi har hatt mange fine kvelder krokrygget over bilder, og du har lært meg mye.

Takk til Bruce Barnbaumb for flere fine bøker, og workshop i Kristiansund. Du satte meg til veggs, og endret meg. Beundrer din fotografi.

Takk til Terje Hellesø. Også du er representert med flere bøker i min boksamling. Bildet som ledsager dette innlegget hadde jeg aldri laget om ikke jeg ble kjent med deg og dine tanker. Din visning av Året i Vårgårda satte spor!

Takk til Jan Petter Bratsberg for at du på en helt særegen måte gjenskaper villmarken i dine fantastiske malerier. Jeg har bladd mye i din første bok, som er i min samling.

Takk til Hans Børli. Dine dikt forstår meg, og jeg forstår dine dikt. Så enkelt er det.

Takk til Bård Løken. For meg er du mester i det ryddige kaos. Stileben-bilder med uendelig mengde informasjon som likevel henger sammen på en beundringsverdig måte.

Takk til Andres Geidemark for din visning, og bok, Av vindar skuggad! Igjen står lyset i fokus, og din bruk av uskarphet og bevegelse husker jeg imponerte. Og nå senere har jeg beundret boken Aleen.

Takk til Mikkel Fønhus. Jeg har ennå til gode å se et naturbilde som når opp til de du maler fram i dine tekster.

Takk til Helge Ingstad for dine flotte beretninger, og det menneskesyn du viser oss.

Takk til Dire Straits for det fantastiske stykket ”Telegraph Road” (CD Love over gold 1982). Skaff deg en studioversjon (ikke live) og hør helt fra starten. Hør de fantastiske blåe fargene i landskapet som ligger doggfullt i nattetåke, og hør hvor solen stå opp og sprer gull. Villmarken er komplett helt til mennesket brått setter fot i verden.

Takk til Mari Boine for en fantastisk konsert i Olavshallen i Trondheim (CD Eallin 1996). Det er første og eneste gang jeg har sett stjernehimmelen og nordlyset, kjent vinden, hørt elva bruse innendørs.

Takk til Jon Østeng Hov. Som guttunge fikk jeg en av dine bøker i gave fra min morfar. Like etter hørte jeg deg kåsere på Sverresborg. Du viste meg at mine tanker og følelser for natur ikke var feil. Det var egentlig en innmari grei bekreftelse å få som tennåring.

Takk til Magnus i Vårgårda for at du har dratt fram så mange fine festivaler gjennom årenes løp. Det begynner å bli noen ganger nå at jeg har kjørt de 80 milene hjem på søndag med hodet fullt av ideer, og inspirasjon som fyller hele bilen!

Takk til Irving Pen. Boken Passage har jeg kost meg mye med, og din formsans er enestående.

Og til sist en takk til alle som har gitt meg hyggelig omtale i sine blogger. Ivar Ivrig, Som mine dager er, Terje Hellesø , Tomas Järnetun.

I og med dette innlegget huker jeg av ennå et punkt på Terjes naturfotopakt. Punkt 3 burde være dekket nå :).

Nansen

2009-05-02T19:42:00.005+02:00

Nansen ble jeg kjent med på Svalbard. Han var en av 5 hunder som dro meg rundt i 5 dager så jeg kunne nyte denne ultimate hvite villmark. Han gikk nærmest meg og sleden. Hvit som en isbjørn, sterk som en isbjørn, hvis liv gir mening når det leves ute i vær og vind. Da blir tilværelsen komplett. Kjenne musklene jobbe, trosse motvind og snøfokk, forsere motbakker i djupsnø. Blir det for tungt trengs bare et positivt ”jah jah” fra sledefører så finnes det likevel flere krefter igjen i den lodne kroppen. Den ser myk og bamseaktig ut, akkurat som isbjørnen. Men under fasaden er det en eliteutøver. En muskelbunt. Ikke utpreget rask, men sterk og seig. Ustoppelig og lojal.

Nansen satte begrepet turglede i et nytt perspektiv. På slutten av dagen skulle vi krysse en fjordis, i overkant av 10km. På fjordisen ga Svalbards villmarksguder oss kuling motvind og snøfokk. I 15 minus. Jeg fikk forfrysninger på nese og kinn under den overfarten. Snøfokket var som en konstant strøm av nåler i øynene. Gang på gang så jeg hundene skrape hodet i isen for å fjerne snø som frøs fast på ene siden av ansiktet. Midtveis kollapset en hund i et annet spann, og fikk epilepsianfall i utmattelse. Følget på 3 hundespann stanset. Der sto vi mens selve urkreftene pirket oss i nakken. Normalt jamrer hele følget av hunder ved stans. De vil videre, de vil trekke. Med en god dagsmarsj i beina allerede, var det nå stilt. 16 hunder stod tyste i vinden med slappe seler, en lå i kramper med en vott i kjeften. Kun en, Nansen, stod utålmodig og rykket i selen. Jamret, ville videre. Dette var da ikke noe til vær å la seg stoppe av! Hva venter vi på?

Det forplikter å bære navnet til vår nasjonsbygger og polarhelt. Takk Nansen. Du lærte meg noe om meg selv på denne turen. Også en hund kan ha visdom. Det var en ære når du, som erfaren fant i arktisk villmark, la deg ned den tredje dagen i leiren og vise meg full underkastelse. Jeg skal aldri glemme deg!

Anne B. Ragde

2009-04-24T23:17:00.009+02:00

Veldig rart å se dette bildet. Jeg er midt i skriveprosess med ny roman, og akkurat slik som dette er det: lynskarpt tett på, med definerte vinkler og linjer, og langt der fremme - et uskarpt lys. Men det er et lys, og dit skal jeg. Ut av mørket, ut av denne lange tunnelen. Jeg aner ikke hva som befinner mellom meg og dette lyset, antagelig er gulvet fullt av ting jeg vil snuble i, gå på trynet, men så lenge lyset er der i enden skal jeg fikse det. Og dessuten vet jeg at jo nærmere jeg kommer desto tydeligere vil lyset fremstå, til slutt vil det være som skåret i laser slik at jeg kan gjenkjenne det, og snu ryggen til det.

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. I dette innlegget presenteres bilde jeg sendte til Anne B. Ragde, og hennes respons på det. Anne B. Ragde er en av våre mange dyktige forfattere, og har de senere år hatt stor suksess med sin trilogi fra gården Neshov på Byneset ved Trondheim.

Mine bilder - dine tanker

2009-04-15T18:40:00.006+02:00

Mine bilder er mine tanker. Bildene er fragmenter av min tid. Korte, lange, gode og dårlige. Noen ganger er jeg klartenkt, andre ganger tenker jeg ikke i det hele tatt. Det kan bli fotografier av begge. Jeg kan gi deg en skarp og velredigert historie som ikke er til å ta feil av, eller jeg kan la det være opp til deg å legge din egen mening i bildet. Det kan være en klokkeklar referanse i bildet. Likevel oppfatter vi det forskjellig. Hver av oss speiler vårt eget liv i det vi ser, og henger bildet på egne knagger. Forskjellig for hver av oss. Er det ikke flott! Mine bilder blir dine tanker.

Ut på tur

2009-04-03T11:11:00.004+02:00

De fleste ulykker skjer i hjemmet – så det er bare å komme seg ut på tur snarest mulig!

Gi aldri opp

2009-03-30T03:20:00.003+02:00

Jeg er enkelt skapt. Jeg tror på individets egen kraft. Du må selv ta initiativ. Det er rett og slett opp til deg selv. Du må velge. Positiv eller negativ tenking. Og du må selv ta konsekvensen av ditt valg. Darwinisme i hverdagen. Om du ikke gidder, får det bli din hodepine. Men om du gidder. Om du viser at du prøver. Ja da skal jeg mer en gjerne hjelpe, støtte, bidra, dytte og dra. Du skal får du min respekt. Min beundring. Når man ser fanden i svartøyet. Når håpet knapt kan skimtes som et vagt speilbilde. Alle følelser er harde og kalde som kantet stein. Jo, jeg vet. Jeg vet bedre enn de fleste skulle tro. Jeg har nemlig vært der selv. Glem bare ikke at du fremdeles har muligheten til å velge. Du har fremdeles muligheten til å komme deg opp, reise deg. Du må aldri gi opp, aldri, aldri. Da vil til slutt også andre gi opp deg. Det er et dårlig valg.

Livets grunnstein

2009-03-20T15:54:00.008+01:00

Uten…

Bekkesildret - berget - sola – kongla – månen – tordenbraket – myra – dyrene – lukten – stien – ekkoet – bergkrystallen – regnbuen – frosten – dvergbjørka – nordlyset – svaberget – utsikten – dyresporet – fjellet – haggelbygen – myrulla – krokfurua – snøen – stålisen – fuglene - dråpen fra istappen – soppen – mørket - blomstene – gnagsåret – dalbunnen – tang og tare – skyggen – vinden – byttet – bålet – fjellbekken – fjæra – skyene – mosen – steinrøysa – vaket - regnet - fuglesangen – fisken – kråkesølvet – lyngen – reiret – nesedråpen – myggen – skjegglavet – lynet – stupet – granskogen - det lysegrønne vårløvet – bølgene – bær – sandstranda – speilingen – himmelen – fjelltoppen – havet – mosen – lyset – stjernehimmelen - tåka - fjellbjørka – silhuetten – tørrgaddene

evigheten
stillheten

… hadde ikke livet vert det samme.

Stein P Aasheim

2009-03-13T12:36:00.004+01:00

"Mannen i månen er nærmere enn du tror".

Jeg har spurt forfattere, musikere, skribenter, skuespillere og andre rundt om i landet om de har lyst å skrive ned sine tanker til et av mine fotografier. Vi får se hvor mange svar jeg får. I dette innlegget presenteres bilde jeg sendte til Stein P Aasheim, og hans respons på det. En finurlig tekst som kan tolkes på flere plan. Stein P Aasheim er blant Norges mest kjente eventyrere, med en utrolig rekke turer bak seg.

Naturfotograf på bortebane

2009-03-06T21:50:00.010+01:00

Nå ville det seg slik at en arbeidskollega hadde to billetter til hjemmekamp med Rosenborg som han ikke kunne bruke. Vi jobbet felles nattevakt i uka før kampen, noe som vanskeliggjorde salg av billettene for hans del. Han spurte om jeg ville kjøpe, noe jeg avfeide med hånlatter. Skulle JEG betale meg inn på en fotballkamp, nei sannelig. Å få lov til å bruke opp 2-3 timer av en solfylt søndagskveld på ett svett lite plastsete i trengselen blant mer eller mindre rølpete forståsegpåere, kostet til alt overmål 235.- per sete! Man får en rimelig grei middag på restaurant til den prisen, og om du ikke tar av i matveien kan du også ta en tur på kino å få noe meningsfylt input. Jeg sa: ”Du får 40.- for begge billettene”. Ett utspill han på sin side avfeide med tilsvarende hånlatter. Det endte med at han la ut billettene på QXL uten minstepris, og appellerte til meg om å by for å presse prisen opp. Jeg vant auksjonen på 30kr!

Der satt jeg da og småflirte for meg selv når alle rundt meg var stumme. Og motsatt! Lett overvektige menn, i beste fall ikledd hvite og sorte supporterklær (mange satt i bar overkropp og svette ut sin entusiasme), satt og fulgte med på banen med ørneblikk. Deres vokale utbrudd tilkjennega tung og inngående kunnskap om spillet. Noe jeg raskt forstod at dommerne tydeligvis ikke hadde. Her sitter altså en voksen mann i sin beste alder, og man må anta i jobb og med rimelig inntekt siden han har råd å ha med sin kone og datter, og roper ut mot banen fra en av de øverste radene på tribunen. Til spillere og dommer som er på andre enden av banen. Jeg kjenner ikke målene på en fotballbane eller tribunen på Lerkendal, men det er rimelig å anta at det ville være vanskelig å tyde ropene for noen på banen selv på svarte natta når det er helt knyst her. Hva er det som skjer i hode på ett slikt individ? All fornuft og folkeskikk må ha forsvunnet med de første svetteperlene han tørket av panna ved avspark. Jeg blir redd voksne menn som roper aggressivt. Hvem vet når det vanket en blåveis fra en av disse sprekkeferdige testosteronbombene rundt meg. På tribunen rådet utvilsomt primalkrefter.

Men fordommer til side, jeg kan faktisk se paralleller til friluftslivet. Alle som var her med oppriktig hensikt å nyte kampen i lag med likesinnede, trivdes tydelig. Og man kunne ane en form for ”gentleman agrinment” supportere imellom om ting og tang. Helt på linje med det man har når man møter folk i fjellet for eksempel. Enkelte hadde med mer eller mindre motvillige barn, i håp om at de skal få en god ballast på fritiden (!)(også i likhet med friluftsinteresserte). Rett skal være rett, ikke alle viste adferd på linje med mannen beskrevet i forrige avsnitt. Han hadde vel bedre kledd steinøks og skinnskjørt enn RBK caps og Adidasbukse.

Så i løpet av de 90-og-noen minuttene jeg var tilstede i denne heksegryta (er det ikke ca det en kamp varer?) fikk jeg oppleve mange fasetter av homo sapiens og dets instinkter. Det er vel engasjement mange liker å kalle det… Nei takke meg til siviliserte, ubarberte, skitne, trivelige fjellfanter! ”Bli ved din lest” tenkte jeg stille når jeg forlot slagmarken. Klientellet på Lerkendal vil garantert oppfatte meg som like sær, som kan ligge en hel dag i kamuflasje og pisse på flaske bare for å få sett (og kanskje fotografert) en fugl! Vi er vel gode gærninger alle sammen på hvert vårt vis.

Det ledsagende bildet er fra naturens ekvivalent til en fotballkamp. 22 måser og en brødblings!

Forsteinet håp

2009-02-26T19:49:00.007+01:00

Dine vinger definerer luften, definerer tomrommet. Definerer mulighetene. Dette potensialet av ingenting bærer deg fram opp og ut. Du viser vei, viser at det er mulig. Vi kan alle løfte oss selv. Med bare tomhet som utgangspunkt. Ta fra mennesket troen og det begynner å lete. Ta fra mennesket kjærligheten og det sørger. Men, ta fra mennesket håpet - og det dør. Det står meislet i kald stein av evighetens hammer.

Å bli voksen

2009-02-19T12:18:00.009+01:00

Jeg er i ferd med å bli voksen. Jeg er i ferd med å oppdage at mine foreldre blir gamle. Jeg vet det, men har ikke skjønt det helt ennå. Pappa`n min er ikke like treffsikker og snartenkt som tidligere. Fremdeles fullt på høyden, men ikke lenger den uovervinnelige. Når mamma strekker fram hendene sine ser jeg at de er gamle hender, med rynker. Men de er ennå levende og skapende. Og varme.

Jeg kom over denne bildehistorien på nett. Den grep meg med sine vare følelsesladde bilder og enkle men vanskelige historie. Bildene er uten sidestykke bra, helt fantastiske. Og historien er sparsommelig fortalt, men like vel kommer alt fram. Sammen forsterker de hverandre og Phillip Toledano gir oss et vakker og gripende innblikk i sitt liv – alles liv. Klump i halsen advarsel: www.dayswithmyfather.com.

Vinter – bring it on!

2009-02-12T14:19:00.006+01:00

Jeg følger en del blogger på nettet, og nå undrer jeg virkelig på hvorfor det bor folk i Norden? Det er så mange som syter og klager over vinteren! Huff det er så deprimerende å leve med de korte dagene. Huff det er så glatt. Huff det er så mye snø. Huff ditt, huff datt. Makan til selvforsterkende vinterdepresjoner. Når det gjelder Trøndelag har vi hatt den fineste vinteren på aldri så lenge. Januar har stort sett vært med minusgrader, og det har vært snø og is. Jeg er, som mange andre, ikke noe superglad i den vinteren vi har sett en del av de siste årene. Med regn og slaps. Men nå har det altså vært så innmari eksemplarisk fint i år, at jeg begriper ikke at man blir sittende inne å sutre. Kom dere ut folkens! Gjør vinterting! Det er jo opp til en selv å styre sitt liv dit man ønsker. Tenkt positivt! Gå dørstokkmila og ta turen ut! Og har du ikke klær som er egnet til det, så kjøp det da vel! Du har sikkert tatt deg råd til kabel-TV, parabol, diger flatskjerm, festing, hva vet jeg. Prioriter bittelitt annerledes en måned, så får du råd til en ullgenser og noe tjukke sokker. De varer antagelig mye lenger enn en den ene turen på byen. Finn løsninger, ikke se problemer. Det finnes isbrodder, så sklir du ikke på holka. Det finnes varme klær så fryser du ikke. Det finnes flotte preparerte løyper med ”trikkeskinner” du kan følge. Du får skipakker med smørefrie ski på tilbud. Du kan kjøpe brukt og sikkert ruste deg opp nærmest gratis. Må du måke snø, får du gratis trening. Gratis! Jeg er sikker på at dere som sutrer mest på vinteren har medlemskap på treningsstudio.

Jeg for min del har hatt en fenomenal vinter så langt. Takket være den strenge nedbørdsfrie kulda, har vi hatt skøyteis her på store vann. Det har ikke vært maken på nesten 10 år. En dag gikk jeg over 2 mil på skøyter uten å måtte gå i ring! En opplevelse for livet! På den ene skøyteturen min møtte jeg en nederlender. Han hadde tårer i øynene. Den dagen var det vi to på det store vannet. Hadde dette vært i Nederland, sa han, hadde det vært flere hundre ute på isen nå. Og det hadde vært boder i vikene med servering av varm suppe. Jeg har hatt mange fine skiturer, og utelukkende smurt med blått! Drømmeforhold! Jeg har skuffet bort uante mengder snø både for oss og det pensjonerte naboparet. De er så glade for det jeg gjør. Som takk for hjelpen har jeg vært invitert inn der flere ganger bare i år på kaffe og kaker. Ikke bare får jeg gratis trim av måkinga, jeg får den gode følelsen, og styrket selvtillitt, av å kunne hjelpe noen som trenger det. Kjempeflott! Håper det kommer masse mer snø så jeg kan hjelpe naboen ennå litt. Jeg har en matstasjon for småfugler i skogen. Der er jeg stadig og fyller etter med mat. Nå når det er kaldt er det yrende liv der. Jeg har et flaggspettpar, elg, rådyr, rev, hare, masse småfugler, dompapp, 4 ekkorn, svartspett, trekryper, tretåspett. Du verden så flott der er å sitte der i skogen å bare se alt livet! Og du sier at du ikke vet hva fuglene heter, og kan ikke noe om slikt? Ja se der ja, litt negativ tenking igjen. Fuglene kommer bare de får mat. Du kan kalle dem papegøye og elefantfugl om du vil, det gjør ikke noe. Og om du kjøper en ullgenser på salg, kanskje du har råd til en fuglebok også ;)

Film er best på kino, heter det. Livet er best ”live” vil jeg si. Kom deg ut. Lev! Vær aktiv! Tenk positivt! Frisk luft og aktivitet trigger stoffproduksjon i kroppen som er antidepressiv. Det er vitenskapelig fakta. Gjør noe med det. Ikke drener deg selv for energi ved å sitte på internett og klage.

Rådyrhimmelen

2009-02-05T15:50:00.008+01:00

Rådyret bråsnur og instinktivt bykser i motsatt retning av gaupa. Med den digre katten som en flamme etter seg skyter det fart ut på den kalde glatte stålisen. Alle bevegelser blir med ett nytteløse. Begge dyrene tumler langt ut på isen før farten avtar. Rådyret vil fremdeles flykte, men kommer seg ikke av flekken. Det er fanget. Gaupa greier å få rimelig kontroll ved hjelp av klørne, og innhenter straks det sprellende byttet. Rådyrhylet lyder av fortvilelse, men bærer ingen steder. Det blir merkelig stille. Som om natten brått lukker munnen og vil tie om hendelsen. Et sikkert bitt om strupen, og en rådyrengel letter mot den mørke nattehimmelen.

Nok et mord. Et brutalt kaldblodig mord. Det som har hendt er like naturlig som at isen smelter på vårparten. Da skal det mørke vannet svelge beingrinna, og historien er borte for alltid. Et rådyrliv blir en parentes i naturens uendelige dagbok.

A tale of the old days

2009-01-29T22:24:00.011+01:00

Don Edwards - Coyotes

Denne sangen er skrevet og framført av Don Edwards, og ble utgitt i 1993. I 2005 ble den brukt som avslutningsspor på filmen The Grizzly Man. Det var her jeg første gang hørte den. Da fikk jeg ikke med meg teksten, men syns det var noe ekte over det jeg hørte. Så jeg har i ettertid skaffet meg sangen, og den er nå en av mine favoritter. Historien som fortelles appellerer veldig til meg. Teksten gjengis her, men den gode stemningen får du først når du hører Don framføre den selv.

Was a cowboy I knew in south Texas

His face was burnt deep by the sun

Part history, part sage, part mesquit

He was there when Poncho Villa was young

And he'd tell you a tale of the old days

When the country was wild all around

Sit out under the stars of the Milky Way

And listen while the coyotes howl

And they go... poo yip poo yip poo

poodi hoo di yip poo di yip poo

poo yip poo yip poo

poodi hoo di yip poo di yip poo

Now the long horns are gone

And the drovers are gone

The Comanche's are gone

And the outlaws are gone

Geronimo is gone

And Sam Bass is gone

And the lion is gone

And the Red Wolf is gone

Well he cursed all the roads and the oil men

And he cursed the automobile

Said this is no place for an hombre like I am

In this new world of asphalt and steel

Then he'd look off some place in the distance

At something only he could see

He'd say all that's left now of the old days

Those damned old coyotes and me

And they go poo yip poo yip poo

poodi hoo di yip poo di yip poo

poo yip poo yip poo

poodi hoo di yip poo di yip poo

Now the long horns are gone

And the drovers are gone

The Comanche's are gone

And the outlaws are gone

Now Quantro is gone

Stan Watie is gone

And the lion is gone

And the Red Wolf is gone

One morning they searched his adobe

He disappeared without even a word

But that night as the moon crossed the mountain

One more coyote was heard

And he'd go, poo yip poo yip poo

poodi hoo di yip poo di yip poo

poo yip poo yip poo

poodi hoo di yip poo di yip poo

Den hypochondriske Købstædsboer

2009-01-22T19:09:00.011+01:00

Christopher Hansteen (1784-1873) var en av de aller første normenn som besøkte Jotunheimen som fotturist. Etter dette begynte så smått det vi i dag betrakter som det særnorske friluftsliv å ta form. Han konkluderer med følgende etter en tur i Jotunheimen i 1821. Det er snart 200 år siden. Godt han ikke visste hvilken vei det bar..

Den hypochondriske Købstædsboer, hvis Legems Functioner ved stillesiddende Arbeide ere halvstandsede, og hvis Aandslivlighed er tilintetgjort ved en halvvoksen Kjøbstads Uselskabelighed, Egoisme og Halvcultur, skulde engang imellem gjøre en Reise i Fjeldegnene. Ligesaa meget som den rene Fjeldluft og Reisens Besværligheder anspore Legemets Functioner, ligesaa meget opmuntres Sindet af de overraskende Naturscener og af det elskværdige Fjeldfolks ufordærvede Natur.

Arne Næss til minne

2009-01-14T09:27:00.018+01:00

I går kom den sørgelige meldingen om at Arne Næss var gått bort. Jeg var så utrolig priviligert å få lov til å utveksle bilder og meninger med han og hans kone Kit-Fai Næss. For flere år siden kom jeg ganske plutselig på at det kunne være fint å få andre til å stille spørsmål om livet med utgangspunkt i mine naturfotografier. For meg var den ultimate person for dette Arne Næss. Så jeg tok mot til meg og skrev et brev til han. Ingen rundt meg trodde det var noe vits i, men jeg sa at det koster ikke noe å forsøke. Og jeg skal være høflig og ydmyk. Jeg er jo ikke i posisjon til å forlange noe som helst. Kort tid etter fikk jeg svar! Gjennom hans fantastisk hyggelige kone, Kit-Fai, utvekslet vi så bilder og spørsmål, og utarbeidet en hel serie. Et mål vi hadde var å få gitt ut dette i bokform. En bok utelukkende med spørsmål fra perm til perm. Det var imidlertid ikke noe forlag som ønsket å satse på denne ideen.

Jeg ønsker å hedre Arne Næss' minne med dette bildet av et vinterhjerte. For meg symboliserer dette bildet mye. Det viser at det er håp. Av alle milliarder snøkrystaller jeg passerer på en skitur, skal det ene som er hjerteformet blinke til meg i den vage vintersola. Oddsene for noe slikt er usannsynlig, men det skjedde! Det kan også symbolisere Arne som det unike mennesket han var. En som spredde varme i mengden. En som standhaftig stod på sine ikkevoldelige verdier i et stadig mer kynisk og kaldt samfunn. Takk til deg Arne fra en knøttliten naturfotograf i mengden.

Nyhetsbildet?

2009-01-10T18:30:00.017+01:00

Adagio for string - Samuel Barber (7 min).

Dette bildet kan ikke beskrives med ord. Jeg kan hvertfall ikke. Ta deg tid, og la musikk og bilde hente fram tankene dine. Om du gir dem sjansen så kommer de, tro meg!

En halv sjel?

2009-01-04T19:25:00.012+01:00

Den amerikanske legen Duncan MacDougall gjorde på begynnelsen av 1900-tallet en rekke forsøk der han mente og konstaterte at et menneske mister 21,3 gram i dødsøyeblikket. Han hadde flere tuberkulosesyke pasienter som han var sammen med når de døde. Pasientene lå i hans spesiallagde seng, som veide vedkommende. I alt seks mennesker døde på legens spesialseng. Han klatret sågar oppi selv, og veide seg på inn og utpust for å være sikker på at ikke vekttapet han registrerte skyltes at luften bokstavelig talt gikk ut av pasienten. Hans teori var nå at det er menneskets sjel som forlater den som dør, og den veier da 21,3 gram. En forsker må ha en referansegruppe. Han tok derfor livet av 15 hunder i samme sengen. Ingen av dem viste vekttap. Noe han mente beviste sjel-teorien, da dyr ikke har sjel.

Bildet viser en halv sjel. Granmeisa veier ca 11 gram. Granmeisa er fargeløs grå, den sitter ikke høyt i tretoppene og sprer toner mot den blå sommerhimmelen. Jeg har opplevd granmeisa i den tause vinterskogen. Den kommer gjerne nært. Den er tillitsfull og våger mer enn de andre fuglene. Jeg har hatt den sittende på stativbeinet mitt når jeg har fotografert. Jeg har møtt dens blikk. Når jeg hengte opp mat en gang, kom den trippende på greia og stoppet bare en armlengde fra meg. Jeg var så muse stille jeg bare kunne, og vi så på hverandre. Vi så på hverandre. Jeg så ikke på den, men vi så på hverandre. Jeg har vanskelig for å godta at det var et sjeleløst blikk jeg møtte. Og jo, den kan synge. Det har jeg hørt. Denne ørlille gråe skapningen, sender ut små lyse triller av sølv i vinterdagen, som var den skogens hemmelige hjerte. Når mennesket er borte fra jordens overflate, og vårt ettermæle ruster, håper jeg fremdeles solen legger sin gullglorie en pave verdig rundt granmeisa. Hvor mye betyr det da om man er utstyrt med eller uten sjel?

Jeg er

2008-12-18T21:13:00.008+01:00

For mange år siden kom jeg til et veivalg i livet. Mitt yrkesvalg slo feil! Etter flere dager på tur i vakker høstskog hadde jeg sortert tankene mine og tatt en avgjørelse. Der og da la jeg fra meg alle ambisjoner om karrierejag. Jeg satset alt på magefølelsen og kastet til side all taktikk og alle forventninger andre måtte ha til meg. Jeg bestemte meg også for ikke å kreve mye, ikke ha for høye ambisjoner. Den dagen jeg bestemte dette, tok jeg dette selvportrettet. Og jeg skrev dette diktet sittende der mens alvene danset for meg.

Jeg er

Jeg bare er

Jeg må ikke

Jeg bare er

Og lyset er min gud

Hva er forskjellen mellom Einstein og deg?

2008-12-12T18:45:00.009+01:00

Kaos

2008-12-06T18:28:00.009+01:00

Naturen later som den er minimalistisk. For et øyeblikk. Egentlig er naturen fraktal og kaotisk. Verdens største kaos bor i naturen, bor ute. Det nest største bor i hodet mitt, bor inne. Skal tro om man tar hodene til alle kaotiske mennesker på jorda, og samler all kaoset til en slags superkaos, greier vi å slå naturen da?

Innimellom kan jeg bli både skuffet og imponert over hva som får plass i mitt hode. Det er bare så innmari synd at jeg ikke selv greier å bestemme hva som skal bli igjen der inne! Masse vanlig kunnskap om saker og ting glir ut samme hva jeg gjør. Andre ting jeg ikke gjør noe forsøk på å huske, jo det sitter. Geografi for eksempel, jeg er så inni hampen dårlig på geografi. Hovedsteder og slikt, hakke peiling. Skal være glad om jeg finner veien til Meråker. Jeg deltar aldri på kunnskapsspill. Jeg vet jeg kommer til å bli ydmyket. En venn av meg lurer nok på når det kommer menn i hvite frakker og henter meg. To ganger har han hørt meg si høyre og mene venstre!

Men jeg vet at vi har 8 arter meis i Norge, og at granmeisa veier 11 gram. Jeg vet hvordan en regnbue oppstår, og jeg vet hvordan man kan forklare lys som bølger og partikler. Jeg greier å gjøre opp et bål, og vet at det er olje i bladene på dvergbjørka som gjør at det brenner fersk. Jeg har til og med min egen lille teori på det sorte hull! Men den type kunnskap som samfunnet vårt trenger, den renner av som regnvann på et ospeløv. Og se bare på denne teksten. Jeg skulle sette meg ned å skrive noe til et minimalistisk bilde jeg tok på Vigra. Bildet er av måsedritt som har rent ned en steinside. Verre er det ikke, måsedritt. Det ultimate kaos gjorde at noen måser dreit på denne steinen, og at det rant ned på samme sida. Det er det jeg liker med hodet mitt, at slikt får plass. At jeg ser slikt. Det får holde for meg det.

(PS.. Bildet kan også hete "akt med måsedrit" for det er en kvinnekropp her også, ser du den?).

Alene

2008-11-29T12:46:00.018+01:00

Når jeg skriver dette sitter jeg på hytta. Det er tirsdag kveld og jeg har fri noen dager. Fant ut at jeg skulle reise hit og bare tenke sakte. Og kanskje skrive litt. Det er så innmari godt å være helt alene noen ganger. Ensomheten er verdifull. Det er midt i november. Ute pisker snøen i hytteveggen og vinden uler rundt hjørnene. På radioen hører jeg om lange køer og trafikk-kaos på grunn av glatte veier. Jeg ser ikke noe der ute. Det er helt svart om natten og kritt hvitt om dagen. Alt som eksisterer er meg, en radio, en PC uten internett, og en peis med en liten brennende vedkubbe i. Ja og en god singel malt whisky da. Og så er det så deilig å kjenne at jeg har lyst å reise hjem igjen, til hverdagen. Hverdagen er verdifull den og.

Graner fra Granly

2008-11-21T00:26:00.012+01:00

Her har jeg vært kreativ. Bildet heter Granly. Det er for at det er tatt fra trammen på ei hytte som heter Granly. Jeg satt der og drakk kaffe, og prata med de andre som var med. Så tok jeg kamera og ristet på det samtidlig som jeg tok noen bilder ut mot trærne. Så prata vi videre. Det ble kunst av det. Dette er et viktig bidrag til samfunnet. Det symboliserer hvordan mennesket raserer den økologiske ballansen i verden, klimakrisen og ozonlaget. Eller om du heller ønsker en annen symbolikk kan det la seg ordne. Det er en egenskap som kjennetegner god kunst. Du kan tolke det som du vil. Bildet er til salgs for 30 tusen kroner, og for den prisen skal du selv få bestemme størrelse. Om ingen kjøper det kanskje jeg skal donere det til en TV innsamling. Vi får se.

Til ettertanke..

2008-11-13T16:48:00.020+01:00

Dør fisk
dør fugl
dør furu

dør folk

Dikt av Harald Sverdrup (1923-1992)

Ingenting

2008-11-06T18:28:00.006+01:00

Hysj, hør. Hør på dette bildet. Ikke bla videre, stopp opp og hør. Du har sikkert aldri før hørt på et bilde, men prøv det. Det er mulig. Du må stenge ute verden for et par minutter. Gi tanken en mulighet. Hva ville du hørt om du var der? Du tenker kanskje at nå må du konsentrere deg, og la deg synke inn i bildet. Ikke gjør det. La bildet synke inn i deg isteden. Det er viktigere. Du kan ikke forandre bildet, men kanskje bildet kan forandre deg? Om enn bare for noen sekunder.

Dette er mitt beste bilde av ingenting. Og om bildet tok tak i deg for bare en brøkdel av et sekund, har jeg fått min belønning. Takk for at du stoppet og hørte på det. Nå kan du skynde deg videre.

Hvorfor tør vi ikke være annerledes?

2008-10-31T17:15:00.010+01:00

Kjære Kjøttmeis

2008-10-23T23:04:00.010+02:00

En dag gikk det to bankende hjerter langs landeveien. De banket i takt. Treet ditt stod vårgrønn i solen, og de stanset like under. Det var sånn en vakker plass syns de. Han gikk ned på kne. Hun ble blank i øynene. Du sang. Klare vakre toner. Sangen din bar bud om framtid.

En annen vår, langs samme landevei, ruslet en bonde. Han hang med hodet. Hverdagen føltes uovervinnelig. Hva kunne han gjøre? Fortvilelsens bunnløse brønn var det eneste han kunne fornemme denne morran. Under treet ditt stanset han. Det var noe beroligende og håpefullt ved stemningen her. Noe som ikke var slik andre steder lang grusveien. Han løftet hodet, og så opp mot solen. Der satt du og flettet dine toner i den krystallklare vårlufta. Din sang ga mot. Han kjente det, helt inn i tankene sine.

Takk for din vakre sang, kjære kjøttmeis. Vi skal bære den videre inni oss. Den var ikke forgjeves.

Høstbrann

2008-10-17T14:47:00.010+02:00

I det jeg går ut er det som en gråblå dus hinne ligger over landskapet. Vegetasjonen er kald brunlig, bakken blåsvart. Trollene er ennå ute i fjellet å driver med sitt. Det er stille på flere måter. Det er fravær av lyd, men også visuell stillhet. I øst går himmelen snart i hvitt. Rolig og hurtig på samme tid, spruter de første solstrålene inn over landet, og med ett tar det fyr. Flammer løper rundt som lekne røyskatter. Skyggne blir klarblå i kontrast til trærne som lyser opp som bladgull bortetter. Luften virker med ett krystallklar og detaljer avtegner seg skarpt. Kan det bli vakrere? Pyromaner og brannstiftere burde gått i terapi i høstfjellet.

Utstilling i Trondheim

2008-10-16T19:49:00.005+02:00

Jeg stiller ut mitt lille hjemme-studio prosjekt. Bildene er av "natur" (jeg er jo naturfotograf), som jeg har plukket med meg inn til et lite hjemmestudio i kjellern. Studioet består av en hvit pappbakgrunn, en 300w bygglampe fra Biltema, og en flatpakke-monteringsinnstruksjon fra Ikea som refleksskjerm.

Åpning lørdag 1. novemner 11:00, velkommen!

Se www.cafefilter.net for åpningstider. Utstillingen henger fra 1. november til 15. desember.

Havørn

2008-10-09T22:57:00.017+02:00

Dette er bilde av en dødsmaskin! Den består av centimeterlange klør som borer seg inn i byttet og punkterer alt unntatt bein. Den har et blikk så skarpt og våkent som intet menneske kan forstå. Brede vinger som løfter den høyt til himmels på den minste luftstrøm. Vingespennet ved utstrakte vinger kan bli 2,40 meter! Det er lik standard høyde mellom gulv og tak i en vanlig bolig. I akkurat rett øyeblikk foldes vingene til kroppen og tyngdekraften drar den som et lodd mot jorden. Nærmest lydløs er den over byttet før det rekker å tenke tanken på frykt. Dette bildet er kanskje hva byttet registrerer i sitt livs siste tidels sekund. En blanding av drøm og virkelighet. Til og med det kan være vakkert.

En drøm

2008-10-03T19:18:00.010+02:00

Jeg drømte en natt at jeg var på tur for å fotografere. Jeg satt helt alene i en buss. Men ikke en vanlig buss. Det var en buss-tilhenger som hang på en traktor. Jeg hadde alt fotoutstyret med meg, og det lå i et sete vedsiden av meg. Dette var på vinteren og vi var på vei gjennom en trang fjelldal med bratte sider. Så skulle han som kjørte denne farkosten ned fra hovedveien og langs en gårdsvei ned i dalbunnen. Det var bratt og glatt. Jeg bestemte meg for å hoppe av og vente til han kom tilbake. Trengte jo ikke sitte på ned til gården og opp igjen jeg. Så jeg sto der på skrenten og så ned i dalen. Traktorbussen kom etter hvert tilbake opp bratta, og akkurat når han manglet noen meter på å komme opp til hovedveien stoppet han og gikk ut. Hvorfor fikk jeg aldri vite. Det som så skjedde var at traktorbussen begynte å skli på holka, og vips for den utfor stupet ved siden av veien. Noen sekunder senere landet den i dalbunn med et brak og begynte å brenne. Jeg tenkte jo på fotoutstyret mitt, samtidlig som jeg var glad at jeg og ingen andre satt på. Sjåføren ble fryktelig oppskjørtet og for fram til kanten der traktorbussen hadde forsvunnet. Det brandt tydelig nå i vraket der nede. Så hoppet sjåføren etter og forsvant nedover i løse lufta. Når jeg fikk samlet meg gikk jeg fram til kanten for å se. Der nede hadde bygdas folk stimlet til. Brannen var slokket og de hadde digre ruller med julepapir som de dreiv å pakket inn vrakrestene i. Et traktorhjul i en pakke, et par seter i en annen osv. Dette var så sjokerende at jeg våknet.

Jordas øye

2008-09-26T14:37:00.013+02:00

"Eg veit i himmerik ei borg,

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre."

Jeg har opplevd himmelriket her på jorden. Like for mine føtter. Tror det er enklere når man ikke er religiøs, da er det oppnåelig. Jeg var der helt alene. Trodde jeg var ved et helt vanlig fjellvann, inntill jeg så at det var et digert øye. Jordas øye. Blankt og spørrende kikket det ut i evigheten. Som det spørrende blikket til en hundevalp som lurer på hva nå. Hva nå?